– Alle hadde forsøkt å si ifra
Noen ganger blir man så opprørt over virkeligheten at det ikke går an å snu seg bort. Signalene var der. Men de voksne klarte ikke å plukke de opp.
Alt det jeg er, er bygget rundt historien til Emilie (18) og rommer en kinodokumentar, et e-læringsvertøy for lærere, helsesøstre og barnehageansatte og en omfattende nasjonal visningsturné tilrettelagt for kommunale ledere, arbeidsplasser, skoleelever og frivillige organisasjoner.
Hvordan det hele startet
I 2014 var det et stort medie-fokus på vold mot barn. Historiene gjorde et sterkt inntrykk. Særlig det at barna hadde forsøkt å si ifra på sin måte, men at de voksne rundt ikke hadde klart å plukke opp signalene. –Jo mer jeg snakket med andre om dette, fikk jeg inntrykk av at mange hadde egne historier om barn de hadde vært bekymret for, uten at de hadde gått nærmere inn i det.
For å skape endring er vi i Alt det jeg er-prosjektet overbevist at man må berøre. Etter å ha laget dokumentarfilm i snart 15 år, har vi erfart at film har en unik evne til nettopp å berøre og bringe ny energi inn i vanskelige og kompliserte tema. Vi har sett hvordan film skaper empati og involverer mennesker på en unik måte i andres situasjon og inspirerer til økt kunnskap og engasjement. Nå ønsket vi å bruke denne kraften for å bidra inn i arbeidet mot vold og overgrep mot barn, og i 2015 gikk vi i gang med filmen som nå har blitt til "Alt det jeg er" og et nasjonale endringsprosjekt.
Jeg kjente med hele meg at jeg måtte gjøre noe. Var det noe jeg ønsket å bruke de neste årene på, så måtte det være dette.
– Tone Grøttjord-Glenne, regissør og initiativtager til Alt det jeg er-prosjektet
Første møte med Emilie
Det tar i snitt 17 år før man forteller om overgrepene man har vært utsatt for. Det betyr at de fleste som forteller sine historier er godt voksne. For oss var det vesentlig at historien måtte fortelles av en helt ung person. En person som så fremover, men samtidig bar med seg sin historie. En som evnet å berøre andre unge, men også de voksne som jobber med barn og unge eller som var i posisjon til å endre strukturer.
Det er et stort ansvar å spørre en ung person om å bære en slik historie. Vi måtte ha hjelp av fagpersoner som kunne mye om temaet og som kunne følge oss gjennom hele prosessen. Vi kontaktet Statens Barnehus i Oslo, og leder Astrid Johanne Pettersen så verdien av å lage en slik film. Statens barnehus ble en av de viktigste partnerne for prosjektet vårt.
Etter flere måneder med samtaler rundt filmen, rundt tema og rundt hva vi ville oppnå med prosjektet så sa de som jobbet på barnehuset: Tone, vi hadde en jente her noen år tilbake. Vi klarte aldri å glemme henne. Nå har hun fylt 18, og vi kan høre om hun ønsker å treffe deg. Hun heter Emilie. Da jeg traff Emilie for første gang visste jeg at hun var den rette. At hun med sin stille styrke kunne få voksne til å lytte, hun kunne gi den nærheten vi trenger for å se, tro og handle. Og med et brennende engasjement om å nå ut til andre unge, kunne hun snakke direkte til de, slik at de ikke skulle føle seg alene i sin historie.
Da jeg fikk dette spørsmålet om jeg ville delta, så nølte jeg faktisk ikke. Nå hadde jeg en mulighet til å lage en forandring i noens liv. Jeg kunne være en stemme for alle de som er for redde til å snakke ut.
– Emilie Andrea, fra Alt det jeg er
Om filmen
Emilie vil ta et oppgjør med den vonde barndommen, men møter en vegg av stillhet. Er det mulig å gå videre uten å bli sett og hørt? Emilie levde med overgrep fra hun var 8 til hun var 12 år. Etter en straffesak ble stefaren dømt for omfattende seksuelle overgrep.
Filmen følger henne som ung voksen (18-20 år)og viser hvor viktig det er for Emilie å stå frem med sin historie, og hvor vanskelig det er for samfunnet å ta henne imot. I forsøket på å bygge opp et nytt liv skal Emilie vitne i en erstatningssak mot overgriper, og etter hvert slipper han ut av fengsel. Emilie får problemer med å gå ut i det offentlige rom av frykt for å treffe ham, og isolerer seg hjemme for å unngå triggere som kan utløse panikkanfall. Samtidig blir samfunnets krav om at hun kommer seg i arbeid tydeligere. Dette er en historie om omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Om livet til et utsatt barn slik det var, og livet til en sårbar ung kvinne på vei mot å bli voksen. Like viktig er det at historien speiler samfunnet vårt og de strukturene vi har laget for å møte barn som Emilie, og unge voksne som Emilie. For systemet klarer ikke å ta imot alt det Emilie er, med sine traumer, sin fortelling og håp for fremtiden.
Les mer om filmen.
Filmen kommer på kino 6. mars, se trailer her
Mer enn en film
Emilie var helt fra starten tydelig på at hun ønsket å bruke sin stemme for å fortelle barn og unge at de ikke er alene, hverken i å leve med overgrep eller med å leve med traumer i etterkant. Mitt mål var å gi kunnskap til de voksne. Jeg forsto at det var ikke nok å bare lage en film, vi måtte også lage en struktur for at filmen kunne bli brukt målrettet av arbeidsplasser og kommuner i deres arbeid mot vold og overgrep og lage et solid opplegg for skoleklasser som ønsket å se filmen. Endringsprosjektet ble etterhvert like viktig som å lage filmen. I løpet av 2018 fikk vi mange solide partnere med oss på laget, og i tillegg til Emilie, var vi to personer som jobbet med endrings-prosjektet.
Educational storytelling - en ny metode for digital læring
Det var mange voksne rundt Emilie som kunne ha forstått at noe var galt og som kunne ha spurt Emilie om hvordan hun hadde det. Likevel var det ingen som gjorde det. Emilies lærer fra barneskolen fortalte oss at hun skulle ønske hun hadde hatt kunnskapen og verktøyene hun hadde trengt for å forstå signalene til Emilie slik at hun kunne ha hjulpet henne. Det var da vi forsto at vi kunne lage de verktøyene som gav lærere kunnskap og handlingskompetanse om vold og overgrep. Dette ble utgangspunktet for et av de største prosjektene i endringsprosjektet.
