Pressekit til journalister

Alt det jeg er (2020)

Om filmen

Emilie (18) vil ta et oppgjør med den vonde barndommen, men møter en vegg av stillhet. Er det mulig å gå videre uten å bli sett og hørt? Emilie bærer på en barndom preget av seksuelle overgrep, frykt og taushet. Nå er hun endelig myndig, og ønsker å leve et vanlig liv. Men er samfunnet klar til å ta imot henne? «Alt det jeg er» viser - som første norske film - konsekvensene av seksuelle overgrep i barndommen, sett utelukkende gjennom øynene til et ungt menneske. Dette er historien om en usedvanlig modig ung kvinne på vei til forsoning. Se trailer under.

Bakgrunn til filmen

Emilie levde med overgrep fra hun var 6 til hun var 12 år. Etter en straffesak ble stefaren dømt for omfattende seksuelle overgrep, og mor flyttet til en ny by med de tre minste barna. Etter et kort opphold hos biologisk far, ble Emilie plassert av barnevernet. Etter fire år borte fra familien er Emilie 18 år, og kan endelig flytte hjem til mamma og de tre yngre søsknene. Hun oppdager raskt at mor har bygd en identitet for familien i den nye byen, uten den vonde historien om Emilie og stefaren. Emilie får ikke snakke om de seksuelle overgrepene med sine to halvsøsken, de vet ikke hvorfor deres biologiske far er i fengsel. I forsøket på å bygge opp et nytt liv skal Emilie vitne i en erstatningssak mot overgriper, og etter hvert slipper han ut av fengsel. Emilie får problemer med å gå ut i det offentlige rom av frykt for å treffe ham, og isolerer seg hjemme for å unngå triggere som kan utløse panikkanfall. Samtidig blir samfunnets krav om at hun kommer seg i arbeid tydeligere. Dette er en historie om omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Om livet til et utsatt barn slik det var, og livet til en sårbar ung kvinne på vei mot å bli voksen. Like viktig er det at historien speiler samfunnet vårt og de strukturene vi har laget for å møte barn som Emilie, og unge voksne som Emilie. For systemet klarer ikke å ta imot alt det Emilie er, med sine traumer, sin fortelling og håp for fremtiden.

Dette prosjektet av Sant & Usant er bygget rundt historien til Emilie og rommer en kinodokumentar, et digitalt kompetanseverktøy for lærere, tannhelsepersonell og NAV_veiledere og en omfattende nasjonal visningsturné tilrettelagt for kommunale ledere, skoleelever og frivillige organisasjoner.

Utdrag fra intervju med Hanne, Emilies mamma

«Det er vondt for meg å vite også, at jeg ikke skjønte noen ting, at det foregikk rett under nesa mi.» Hanne er Emilies mamma. Hun visste ikke hva datteren opplevde før Emilie selv klarte å bryte tausheten og be om hjelp. Hanne liker filmen fordi den ikke handler om selve overgrepene, men om Emilie og hennes forsøk på å sette ord på og vise til ting som ikke fungerer så godt. “Emilie gjør en fantastisk jobb. Jeg liker at filmen har et budskap og ikke gjør Emilie til et offer. Den viser en sterk jente som ønsker å gjøre en forandring, og det står det respekt av.” Hanne tror at filmen, og også hennes eget bidrag, kan hjelpe andre mammaer og pårørende der ute som opplever noe lignende. Til andre foresatte vil hun si dette: “Ikke tenkt at det bare er å skyve vekk og ned i en skuff. Vær åpen, la datteren din snakke ut om det. Jeg la ikke skyld på Emilie, men siden hun ikke fikk snakke om det, ble det noe skamfullt likevel. Det er viktig at ikke offeret skal skamme seg.”

For Hanne er det viktig at familien rundt ikke klandrer seg selv og blir sittende med skyld for hvorfor man ikke har forstått noe. “Jeg har fått vite at overgriperen er veldig flink til å skjule ting og bruker trusler som makt, og man går jo heller ikke å tror at dette skjer. Det er viktig å ikke føle på skyld og skam, men fokuserer på veien videre. For det som har skjedd får man ikke gjort noe med, men veien videre er viktig.” Hanne mener også det er viktig at systemet ser helheten i saker som denne: “Jeg håper hele familien kan få hjelp, det er ikke bare den som blir utsatt for overgrep som rammes, men alle, alle har behov for hjelp i ulik grad.” Hanne er takknemlig for Emilies mot, som har bidratt til at hele familien har måttet forholde seg til dette tabubelagte. De bindes mer sammen, men veien mot forsoning er heller ikke bare enkel.

Regissørens ord

Dette sier regissør Tone Grøttjord-Glenne i Sant & Usant om hvorfor dette prosjektet ble til. “For meg var det vesentlig at historien måtte fortelles av en helt ung person. En person som så fremover, men samtidig bar med seg sin historie. En som evnet å berøre andre unge, men også voksne som jobber med barn og unge eller som er i posisjon til å endre strukturer. Da Statens Barnehus i Oslo introduserte oss for Emilie (18 år) skjønte jeg umiddelbart at hun var alt det og så ufattelig mye mer.” Grøttjord-Glenne ser at denne sterke fortellingen åpner opp for samtaler mellom familiemedlemmer, naboer, fagansatte, politikere og journalister. “Denne filmen skal bryte ned de farlige tabuene vi har når det kommer til barn og seksuelle overgrep. Ikke minst er dette en historie som skal gi håp. For uten håp er det ikke mulig å hverken tro, se eller handle.”

Funn fra NKVTS rapport: En nasjonal undersøkelse av ungdom i alderen 12 til 16 år.

Litt mer enn 1 av 20 har opplevd seksuelle overgrep fra en voksen. Omkring 1 av 20 har opplevd alvorlig fysisk vold, mens 1 av 5 har opplevd mindre alvorlig fysisk vold. Omkring 1 av 5 har opplevd psykisk vold fra foreldre. Våre politikere sier at det er en viktig samfunnsoppgave å beskytte barn mot vold og overgrep. Forskning viser likevel at altfor mange barn og unge opplever vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. En ny rapport, “Ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten”, UEVO, viser at barn og unge i Norge ennå er for dårlig beskyttet mot vold og overgrep. Av de overgrepsutsatte ungdommene rapporterte bare 10 % at overgrepet ble politianmeldt. Det er mange grunner til dette, men det er kjent at en del overgrepsutsatte barn og ungdom opplever trusler fra overgriper om represalier mot seg selv eller noen som står dem nær dersom de forteller om overgrepene. UEVO-studien viser, som flere andre studier om vold og overgrep, at ungdom som har vært utsatt for vold eller overgrep har større helseplager enn annen ungdom. Disse forskjellene er tydelige allerede fra 12 års-alderen. Det gjelder psykiske plager som nedstemthet og indre uro, men også kroppslige plager som hodepine, magevondt, kvalme og slapphet. Jo flere ulike former for vold og overgrep ungdommen har opplevd, jo flere symptomer. Vold og overgrep i barndommen er også forbundet med høyere skolefravær i ungdomsskolen. Allerede på ungdomsskolen begynner det å danne seg et mønster som kan føre til videre frafall. Fullført skolegang er en viktig faktor for å kunne delta i arbeidslivet senere. Rapporten konkluderer med at det er nødvendig å se på vold og overgrep mot barn og unge som et folkehelseproblem, og at det må tildeles ressurser for å planlegge gode og treffsikre tiltak for å forebygge vold og overgrep. Et viktig moment med UEVO-studien er at den er utarbeidet i samarbeid med de unge selv. De håper fremtidige prosjekter sørger for at barn og unge får et reelt bidrag i planlegging og gjennomføring av forskningsprosjekter om og for ungdom. Når de unge ble spurt om hvilken voksenperson de helst ville snakke med om overgrep, så valgte de fleste helsesykepleier, mange oppga også at de ønsket å snakke med lærer.

Educational Storytelling - unikt e-læringsverktøyet basert på en historie fra virkeligheten i kombinasjon med fagkunnskap.

“Det var mange voksne rundt Emilie som kunne ha spurt henne om det var noe hun ville fortelle. Likevel var det ingen som gjorde det. I ettertid sier Emilies lærer fra barneskolen at hun skulle ønske at hun hadde hatt de verktøyene hun hadde trengt for å se, tro og handle. Dette ble starten på arbeidet med å lage en digital kunnskapsreiser for voksne som jobber med barn og unge.

Vi har til nå laget en kunnskapsreise for lærere, tannhelsepersonell og for nav-veiledere. Alle er laget i samarbeid med fagfolk, universitet og eller direktorat. Her kan du lese mer om våre kunnskapsreiser.

Dette sier regissør Tone Grøttjord-Glenne om hvordan prosjektet vokste til å omfatte kunnskapsformidling om vold og overgrep: Når det gjelder lærere og deres mulighet til å være ressurspersoner for overgrepsutsatte elever, så viser forskning at lærere i Norge i liten grad føler at de har nok kunnskap for å avdekke og følge opp overgrep mot barn. Dette skyldes at temaet ansees som tabu, og det skyldes frykt for å berøre et vanskelig tema som gir fare for retraumatisering hos den som er utsatt. Men det skyldes også en allerede stor arbeidsbyrde, og manglende informasjon om hvordan dette temaet bør behandles. Frykten for å åpne en “Pandoras eske” som man så ikke har kapasitet til å følge opp, finnes blant lærere. Dette samtidig som lærere jo er i en unik posisjon til å fange opp barn som sliter, nettopp fordi de tilbringer så mye tid med barna. Dette kommer frem i rapporten “Children’s rights and teachers’ responsibilities: Reproducing or transforming the cultural taboo on child sexual abuse?” fra 2018. Rapporten viser at lærere mangler kunnskap om overgrep for å ivareta barns sikkerhet og rettigheter som beskrevet av FNs barnekonvensjon.

Funn fra NKVTS rapport: Kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner: Hvordan brukes de og til hvilken nytte?

Regjeringen har siden 2007 anbefalt kommunene å lage egne handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Målet er å systematisere og koordinere kommunenes arbeid med vold i nære relasjoner. I en ny rapport viser NKVTS at knapt halvparten av landets kommuner så langt har laget kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Kartleggingen av landets 422 kommuner viste at 40 prosent av kommunene hadde handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, hvorav cirka halvparten var interkommunale handlingsplaner. Rapporten peker på at handlingsplaner kan være et egnet verktøy for voldsarbeidet i kommunene samtidig som det gir myndighetene kunnskap om hvordan lover og konvensjoner etterleves på kommunalt nivå. Det er viktig at den kommunale handlingsplanen mot vold i nære relasjoner er politisk behandlet og vedtatt. Hvis handlingsplanen skal bli et styringsinstrument for voldsarbeidet i kommunen, må planen være politisk og administrativt forpliktende for kommunen. Det er et lederansvar at tiltakene blir iverksatt etter oppsatt plan og et politisk ansvar å jevnlig etterspørre implementeringen for å sikre måloppnåelse av handlingsplanen. En svakhet i kommunenes arbeid, er at evalueringen av handlingsplanen ikke blir fulgt opp

En ordfører sier i rapporten at: “Jeg tror at utfordringen med denne planen, slik som jeg forstår det etter å ha diskutert den med administrasjonen, er at den ikke har plassert det helhetlige ansvaret en plass, men at det har vært sektoroverskridende. Derfor har det kanskje falt litt i mellom”. Også her vil Alt det jeg er-prosjektet kunne bidra til en endring. Sant & Usant har gjennomført ledervisninger - filmvisninger med påfølgende samtaler - i flere kommuner, for å styrke det tverrfaglige samarbeidet i kommunene. Da Lillesand kommune arrangerte "Si det til noen-uka" for femte år på rad, inviterte de til en visning av filmen “Alt det jeg er”. Etter filmen fikk publikum møte Maren (23) fra Lillesand. Maren forsterket Emilies stemme, og formidlet hvor vanskelig det er å leve i overgrep, hvor vanskelig det er å fortelle, men også at det er vanskelig å leve med traumer fra barndommen, som ung voksen. Det ble et sterkt møte mellom en ung jente som formidlet sin opplevelse av hjelpeapparatet og hjelpeapparatet selv, som satt i salen. Kommunepsykolog Jens Tennebø Jensenius avsluttet visningen med å si: “Dere skal ikke gå herfra og tenke at dere har fått med dere en historie fra Sandefjord eller en historie fra Lillesand. Dere skal gå herfra og ta med dere ny lærdom som dere kan bruke i møte med andre barn og unge.”

Videointervju med Emilie om hva hun ønsker å oppnå med filmen; av journalist Trine Hamran.

Film som verktøy til endring

HVA ER IMPACT?
Dokumentarfilm kan trekke publikum inn i en opplevelse, og dermed bygge empati og forståelse. Ved å ta seg tid til å fortelle historier om virkelige menneskers liv, kan dokumentarfilm hjelpe publikum med å skape eller se sammenhenger mellom menneskers liv og bredere spørsmål som ellers kan virke teoretiske eller abstrakte. Publikum blir ofte endret av opplevelsen. På denne måten har dokumentarfilm kapasitet til å engasjere folk og inspirere til handling. Dette er grunnen til at dokumentarfilmskapere i økende grad tenker på "Outreach" og "Impact" i tillegg til tradisjonell fjernsyns- eller kinodistribusjon. "Outreach" refererer til å definere spesifikke målgrupeer og lage strategier for å nå dem, spesielt hvis de ikke er tradisjonelle målgrupper for dokumentarfilm. “Impact” refererer til de ønskede målene for filmen, og hvilke strategier, partnerskap, verktøy og ressurser som må på plass for å oppnå dem. I mange deler av verden var dette den eneste måten å få film til publikum. Med endring av tradisjonelle distribusjonsmodeller utvikler flere filmskapere i Norge outreach og impact strategier for filmene sine.

EMILIES STEMME - KRAFT TIL Å OPPNÅ IMPACT
Regissøren Tone Grøttjord-Glenne hadde en ambisjon helt fra begynnelsen av om å bruke film for å skape endring rundt vold og overgrep mot barn. Da hun traff Emilie, ble det tydelig for henne at det var viktig å bryte tabu og taushet rundt overgrep mot barn ved å øke kunnskap:

«Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg da jeg traff Emilie for første gang, var at hun ikke hadde fått muligheten til å eie sin egen historie. Hun hadde selv varslet om overgrepene som 12-åring, men i hverdagen hennes i tiden etterpå ble det bygd et enormt tabu rundt overgrepene. Da jeg traff henne 6 år senere, var dette tabuet fortsatt overskyggende for alt i livet hennes; det offentlige hjelpeapparatet ønsket å fokusere på fremtidens muligheter. Hun skulle se fremover, starte på nytt! Men er det mulig å starte på nytt når du ikke får være ALT DET DU ER?» - Tone Grøttjord-Glenne

Målet med Alt det jeg er -prosjektet er derfor å forsterke stemmen til Emilie ved å bruke historien hennes til å skape endring. Gjennom Alt det jeg er -prosjektet ønsker vi å berøre, engasjere og gi kunnskap slik at vi kan bidra til å bryte stillheten som fortsatt eksisterer rundt vold og seksuelle overgrep i nær relasjoner.

Hva har vi oppnådd så langt? (september 2020)

14 000 har sett traileren på nett. Traileren fokuserer på den utsatte sin rett til å fortelle sin historie og om empowerment som kan ligge i det å bryte tabu. Den viser tydelig at overgrep mot barn skjer og hva slags effekt det har på det videre livet for den utsatte. Traileren bidrar i seg selv til å bryte tabu.

6000 har sett filmen på kino. Pga Covid 19 fikk filmen kun 7 dager ordinær kinovisning. Flere rakk å ta turen innom sin kino i løpet av den uken. Vi hadde også flere lukkete kinovisninger i forkant, for arbeidsplasser som aktivt bruker filmen som et ledd i sin kompetanseheving. Eksempler på slike arbeidsplasser er politi, nav, helsestasjoner, konfliktråd, frivillige organisasjoner, barnevern, kommuneledere osv. Her kan du lese mer om et utvalg slike visninger. Nå som samfunnet åpner opp igjen, er det mulig for arbeidsplasser å booke lukkete visninger av filmen og flere kinoer skal vise filmen i løpet av høsten.

40 arbeidsplasser så Alt det jeg er digitalt i løpet av mai og juni 2020. Alt det jeg er, er nå tilgjengelig digitalt og på den måten kan arbeidsplasser fortsette å bruke filmen til kompetanseheving. Vi har i den forbindelse utarbeidet faglige rammer for ulike sektorer, slik at arbeidsplassene kan jobbe strukturert med filmen i etterkant. Vi har fortløpende dialog med arbeidsplasser og kommuner som ønsker å se filmen med en tilpasset faglig ramme.

1200 lærere har brukt e-læringskurset vårt for lærere, slik at de kan se, tro og handle riktig i møte med barna i sine klasserom. Vi er i dialog med flere kommuner som også ønsker å bruke e-læringsverktøyet vårt i sitt arbeid med kompetanseheving.

10 høyskoler/universitet skal bruke filmen og e-læringskursene som en del av undervisningen i skoleåret 2020/21 og jobbe strukturert med Alt det jeg er-prosjektet i sin undervisning om vold og overgrep. Vi er fortløpende i dialog med flere universitet og høyskoler. Studiestedet betaler for tilgang til filmen, mend e-læringsverktøyet er gratis for studenter. Målet vårt er å bidra til at alle nyutdannede som skal ut i yrker der de jobber med barn og unge skal ha kunnskap og refleksjon rundt vold og overgrep.

2000 skoleungdom ser Alt det jeg er på kino. På denne måten gir vi kunnskap om vold og overgrep til ungdom og bidrar til å bryte tabu. Til nå har ca 600 skoleelever sett filmen Alt det jeg er. Det er planlagt visninger for ca 1000 elever gjennom DKS Oslo og ca 500 gjennom Bergen internasjonale filmfestival. Dette er en viktig målgruppe for oss og vi har et solid opplegg rundt visningene. Det tilbys samtale-guider for elever/lærere og e-læringskurs for lærerne til kompetanseheving i forkant av visningene.

Alt det jeg er ble Amanda-nominert i 2020, og tematikken fikk gjennom dette igjen stor oppmerksomhet.

Om regissøren

Tone Grøttjord Glenne har en master i regi fra National Film and Television School i England, og både eksamensfilmen hennes Brothers og debutfilmen Prirechnny ble prisvinnende dokumentarer både i Norge og internasjonalt. I 2005 startet hun Sant & Usant med en visjon om å skape et miljø for dokumentarfilm med rom for diskusjoner om bilder og visuelle fortellergrep. S&U har produsert flere prisbelønte filmer siden da. Sammen med medeier og produsent Anita Rehoff Larsen, har hun blant annet produsert Til ungdommen (2012), Mellom murene (2012), Jeg er Kuba (2014) og Maiko – Dancing Child (2015) og 69 minutter av 86 dager (2017). For tiden regisserer hun Norges første dokumentarfilm for Netflix Orginal "Sisters on Track" og er executive produsent på Berlinale-aktuelle Gunda hvor også Oscar vinnende Joaquin Phoenix er executive produsent på filmen. Hun jobber med digital re-lanseringen på selvutviklede Educational Storytelling og endringsprosjektet av dokumentarfilmen "Alt det jeg er".

Om produsenten

Anita Rehoff Larsen har jobbet som produsent i Sant & Usant siden 2010, fra 2012 også som medeier i selskapet. Hun har utviklet seg som produsent for både norske og internasjonale regissører. Anita er utdannet i film og tv produksjon fra Universitetet i Sunderland, England. Som produsent har hun i mange av filmene jobbet med temaer som handler om barn og unge. For tiden produserer hun flere filmer i Sant & Usant, Berlinale-aktuelle Gunda av den russiske regissøren Victor Kossakovsky premiere i 2020, som allerede har fått strålende anmeldelser, samt Netflix Orginal dokumentaren "Sisters on Track".

Om Sant & Usant

Sant & Usant har gjennom 12 år etablert seg som en av de viktigste aktørene innen produksjon og distribusjon av dokumentarfilm i Norge. Selskapet har vunnet priser som Gullruten, Tromsøpalmen, Gullstolen, samt vært nominert til Amanda to ganger. Selskapet har også hevdet seg internasjonalt og har høstet priser fra de store internasjonale festivalene som HotDocs, IDFA og Sheffield. Selskapet står også bak det som blir den første norske Netflix original-dokumentaren. Selskapet har med alle sine filmer hatt bred distribusjon via TV, VOD og filmfestivaler både i Norge og internasjonalt. Alle deres filmer har større presseoppslag både i aviser og TV, samt skaper debatter og diskusjoner blant faggrupper og miljøer.

Om våre samarbeidspartnere

Vi har hatt mange sterke partnere på laget, som vi har samarbeidet med gjennom årene med å utvikle og gjennomføre Alt det jeg er-prosjektet. De har bidratt med gode råd, faglig ekspertise, finansiering og kontakter. Vi er stolt av hva vi har fått til sammen og gleder oss til den videre reisen.