Erik FĂžrde
Statsadvokat og aktor i lagmannsretten i saken hvor Emilie var fornĂŠrmet
Erik FÞrde har gjennom nÊrmere 25 Ärs praksis som statsadvokat hÄndtert en rekke saker med overgrep mot barn. Dette arbeidet har gitt innsikt i hvordan traumatiske hendelser og sÊrlig traumatiske hendelser over tid, pÄvirker barns utvikling, fungering og adferd.
Det Ä se filmen om Emilie er ganske sterkt. Jeg har aldri glemt Emilie. Den innledningen pÄ det dommer-avhÞreret hvor hun sier at hun har vÊrt i barne-plageri, det er en slik replikk som du aldri glemmer. Det var tankevekkende Ä se hvordan makt-apparatet og systemet mÞter en ungdom som Emilie og jeg tenker at vi har ganske mye Ä lÊre av det.
â Erik FĂžrde
Erik FĂžrde sin appell
Mitt navn er Erik FĂžrde og jeg var aktor i lagmannsretten i den saken hvor Emilie var fornĂŠrmet. Jeg har sett filmen tidligere og er bedt om Ă„ si noen ord fĂžr denne visningen.
Gjennom Ă„rene har jeg mĂžtt mange fornĂŠrmede i straffesakene. Noen husker man bedre enn andre â Emilie er en av disse. Mest av alt fordi hun fremsto som sĂ„ sĂ„rbar, kanskje mer sĂ„rbar enn andre.
Den filmen dere nÄ skal se handler om den unge voksne Emilie som prÞver Ä stÄ pÄ egne ben. For meg som aktor har det vÊrt spennende Ä se denne filmen, normalt vet ikke straffesakens aktÞrer hvordan det gÄr etter at saken er ferdig. Vi gÄr videre til neste sak, neste fornÊrmet, mens Emilie og andre fornÊrmede mÄ forsÞke Ä fÄ orden pÄ et liv hvor traumatiske opplevelser, overskygger alt annet. Jeg er imponert over Emilie og hennes familie som tÞrr og orker Ä stÄ fram med sin historie. Dette har kostet for alle som har gitt sin bit del historien, aller mest for Emilie.
Filmen har gitt meg som representant for pÄtalemyndigheten en dypere forstÄelse for hvor vanskelig det er Ä slippe fri fra de vanskelige opplevelsene. Videre hvordan disse opplevelsene blir et usynlig handicap som begrenser muligheten til Ä fungere fullt ut i alle sammenhenger.
For oss som representerer myndighet om det er pĂ„talemyndighet som meg, politi, NAV-ansatte, barnevernsansatte, lĂŠrere eller andre er filmen en pĂ„minnelse om at vi mĂ„ fokusere pĂ„ den vi mĂžter. Hva er vedkommende sine behov, og har vi vedkommende med oss i det vi forsĂžker Ă„ gjĂžre. Lager vi tiltak eller planer som faktisk gir noe til den som berĂžres, eller gjĂžr vi det for Ă„ oppfylle mĂ„lkrav, handlings- eller virksomhetsplaner? StĂ„r alle vĂ„re tiltaksplaner, pakkeforlĂžp og lignende i veien for Ă„ se den personen som vi stĂ„r overfor? Innrettet vi mĂžtene vĂ„re slik at vi har mulighet til Ă„ oppdage vedkommende sine reelle behov. Filmen om Emilie viser at vi â det offentlige â meg selv inkludert, nok har en vei Ă„ gĂ„.
Filmen dere nĂ„ skal se handler om Emilie og hennes liv etter et langvarig seksuelt misbruk. Smerte-uttrykkene etter opplevelser som Emilie har vĂŠrt gjennom har mange former. I Emilies tilfelle fremstĂ„r de som milde â hun gĂ„r inn i seg selv og de rundt henne mister kontakten. Det er pĂ„ sett og vis lett Ă„ forstĂ„ Emilie og fĂ„ sympati med henne.
For andre som har vĂŠrt i Emilies situasjon kan smerten fĂ„ helt andre uttrykk â opprĂžr, opposisjon, rus og utagering. Smerteuttrykk som ikke er sĂ„ lett Ă„ overse, men som det kanskje er vanskeligere Ă„ forstĂ„ og ennĂ„ mindre ha sympati med. De gjelder det ennĂ„ mer enn med Emilie, Ă„ se bak smerte-uttrykket â hva er det underliggende behovet og hvordan kan vi bidra til Ă„ dekke dette behovet, pĂ„ tross av en krevende oppfĂžrsel.
Nok prat â Dere skal se filmen, selv om bakgrunnshistorien er trist, gir den et flott portrett av en jente som vil noe og som pĂ„ sin stillferdige mĂ„te vinner tilbake en stĂžrre kontroll over eget liv. Den gir samtidig oss andre noe Ă„ tenke over.