Karoline Astrup sin appell

Kjære alle sammen. I dag er jeg bedt om å forsterke Emilies stemme. Forsterke stemmen til en modig ung kvinne som lar oss få innsyn i et liv preget av traumer. Forsterke stemmen til det som en gang var et modig barn som fortalte om omfattende overgrep.

Jeg er prest, og det er som prest jeg er invitert til å være med i dag. Som sokneprest i Asker. På andre kinoer rundt om i landet innledes filmen av mange andre. Av helsearbeidere og politikere og lærere og forfattere og advokater og hva vet jeg. Vi har ulike utgangspunkt. Ulike bakgrunner. Men vi deler dette ønsket om nettopp å forsterke Emilies stemme.

Hvordan kan vi gjøre det?

Hvordan kan vi vekke og vekkes så stadig flere ønsker å forsterke stemmen til Emilie og til andre barn og unge som opplever seksuelle overgrep? Og ikke bare forsterke – hvordan kan vi bidra til å gi stemme til de som kanskje ikke selv har noen?

Og hvorfor skal vi gjøre det?

Fordi seksuelle overgrep angår oss alle!

Det er vel dokumentert at mangfoldige barn og unge (og voksne) årlig utsettes for seksuelle overgrep. Det er veldokumentert at det som hovedregel tar mange år før overgrepene oppdages. Omfattende forsking dokumenterer også at seksuelle overgrep ofte får store konsekvenser både på kort og lang sikt. Skadevirkningene kan være av både fysisk og psykisk art, og kan i tillegg til å skape store helseutfordringer, påvirke relasjoner, arbeid, økonomi; ja nær sagt alle livets arenaer.

Verdens helseorganisasjon har slått fast at seksuelle overgrep utgjør et omfattende folkehelseproblem. Allikevel blir tematikken fortsatt til stadighet møtt med en overdøvende taushet. Og unnvikenhet. Og varslere blir igjen og igjen møtt med mistro og mistenkeliggjøring.

Jeg løfter ikke ofte fingeren fra prekestolen og snakker om synd. Jeg skal være den første til å innrømme at kirken har en problematisk historie når det gjelder presters pekefingerbruk. Men her kan jeg allikevel ikke annet enn å få lyst til å løfte pekefingeren. Mot hver og en av oss (dessverre meg selv inkludert) som igjen og igjen kommer til å lukke øynene eller vike unna i møte med barn som er krenket: Om noe i sannhet er synd, så må det være nettopp det.

Prøv et øyeblikk å forestille dere et barn dere kjenner eller har kjent og er glad i. Et barn dere ønsker å beskytte mot alt som er vondt. Og ondt.

Jeg vet det er ubehagelig, men prøv et øyeblikk likevel å se for dere det lille barnet bli introdusert for en voksens kjønnsorganer. En voksens seksualitet. Berøring. Smaker. Ord. Lyder. Lukter. Prøv et øyeblikk å ta inn forvirringen. Frykten. Uroen. Skammen. Kanskje blir barnet truet til taushet. Kanskje er trusselen overflødig… Frykten – forvirringen – skammen sørger selv for tausheten.

(stillhet)

Det er ikke til å bære. Og nettopp derfor må vi bære det! For barna vi elsker, og for barna vi ikke kjenner. For slike opplevelser kan ikke barn bære alene!

Og fordi barnets stemme ikke kan bære gjennom til noen av oss, hvis vi ikke orker å forholde oss til virkeligheten.

Hvis ikke VI orker, hvem skal da orke?

Jeg er her som sagt som prest. Kunnskap om seksuelle overgrep er ikke en opplagt del av presteutdanningen. Jeg er ingen behandler. Hvorfor ble jeg spurt om å innlede i dag? Og hvorfor sa jeg ja?

Er det noen kirkelige arbeidere her? Frivillige eller ansatte? Andre som føler seg hjemme i kirken? Hvorfor angår dette også oss som kirke?

Vel har kirken ikke samme makt over befolkningen som for noen tiår siden. Og godt er nok det. Allikevel er det få institusjoner i vårt samfunn (om noen) som i større grad møter en bredde av befolkningen fra vugge til grav. I følge Statistisk sentralbyrå er fortsatt 70 % av befolkningen medlemmer av Den norske kirke. I 2019 ble over halvparten av alle fødte nordmenn døpt, en enda større andel av alle norske femtenåringer ble konfirmert, og det ble forrettet en kirkelig gravferd for nærmere 90 % av alle døde. Det ble også i fjor gjennomført 7048 kirkelige vigsler og 60 396 gudstjenester, med til sammen totalt 5 318 193 deltakende.. Den norske kirke har med andre ord en sjelden anledning til å følge, og formidle noe viktig til mennesker i et livsløpsperspektiv. Fra fødsel til død. Gjennom barndom, ungdomstid og voksenliv. I møte med unge og eldre. Friske og syke. Til hverdag og fest. I sorg og glede.

Med stor innflytelse følger et tilsvarende stort ansvar.

Og ansvaret blir ikke mindre av at ham vi som kirke bekjenner vår tro på – han som bør være vårt forbilde – at han, fremfor noe, var en som orket å romme alle slags fortellinger, en som våget å tale der andre tiet, en som satte lys på urett og svik, en som ga stemme til de minste, en som igjen og igjen løftet til verdighet liv som var krenket.

Hver gang det feires dåp i kirken, tar vi avstand fra det som er ondt, i det vi kaller forsakelsen – som hele menigheten sier før trosbekjennelsen. Før vi i kirken løfter frem troen på det gode, sørger med andre ord gudstjenesteordningen for at det tas kollektivt avstand fra det som er ondt. Kirken mister imidlertid sin troverdighet om dette ikke reflekteres i øvrig praksis og gjerning. For å kunne snakke med troverdighet om det vi tror på, for å kunne snakke med troverdighet om det vi tror bærer våre liv og det som løfter menneskeverdet, må vi også snakke sant om det som bryter ned, det som krenker og det som formørker. Også når det kalles seksuelle overgrep.

Det er grunn til å håpe at filmen vi snart skal få se vil bidra til opplysning og økt kompetanse. Både i kirken og i samfunnet for øvrig. Men tro ikke dermed

• At du får en historie som gir deg noen oppskrift.
• At du heretter vil klare å gjenkjenne en overgriper på gangen.
• At du heretter vil klare å vite hva du skal tro når.
• At du heretter vil vite akkurat hva du skal gjøre i møte med en som er utsatt for seksuelle overgrep.

Filmen vil ikke gi oss noen endelige svar. Ingen filmer eller fortellinger kan gjøre det. Men «Alt det jeg er» inviterer oss på en sjelden måte inn i et rom av erfaring. Den gir oss et nakent og usminket bilde av hvordan livet kan fortone seg for en ung jente flere år etter at overgrepene opphørte. Den inviterer oss til å berøres og til å forstå hvor viktig det er å bryte ned tabuer og forebygge seksuelle overgrep. Og jeg syns vi skylder Emilie, og andre med henne- å ta imot invitasjonen til både å lære og å la oss berøre.

Fortsatt vil vi stå rystet i møte med hver enkelt vonde historie. Fortsatt vil vi kunne føle oss maktesløse. Fortsatt vil vi lete etter de rette ordene. Fortsatt vil vi være redde for å tråkke feil og gjøre vondt verre…

Men kanskje kan Emilies mot være med på å gi også oss mot. Mot til å bevege oss ut i ukjente farvann. Mot til å tenne lys i mørke. Mot til å bryte tabuer. Mot til å tale sant om livet. For barna. For ungdommene. For alle som erfarer svik. Og for verdigheten til hver og en av oss.

Takk for oppmerksomheten – da vil jeg gi ordet til modige Emilie.

Karoline Astrup, sokneprest Asker menighet