Runi BĂžrresen
FĂžrstelektor, institutt for kultur, religion og samfunnsfag, Universitetet i SĂžrĂžst-Norge
De overgrepsutsatte mÄ leve videre med historien sin, men hvordan de blir mÞtt er ikke likegyldig for hvordan det blir Ä leve videre. For det fÞrste mÄ vi tro pÄ det de sier nÄr de velger Ä fortelle. Og velger de Ä fortelle, fortjener de Ä bli lyttet til. I tillegg fortjener de Ä bli fulgt opp pÄ en trygg mÄte.
Runi BĂžrresen forsterker Emilies stemme
Runi BĂžrresen er fĂžrstelektor ved Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap ved Institutt for kultur, religion og samfunnsfag pĂ„ Universitetet i SĂžr-Ăst Norge, Campus Drammen.
Hun er fagansvarlig for etter- og videreutdanningene:
Vold i nĂŠre relasjoner, menneskerettigheter og profesjonsetikk
Seksuelle overgrep i et livslĂžpserpektiv
Sorg og traumer - nÄr krisen rammer barn og unge
Runi BĂžrresen sin appell
PÄ vegne av Emilie og Sant & Usant vil jeg takke dere alle for at der er her. Personlig vil jeg takke for at jeg fÄr bidra til Ä forsterke Emilie sin stemme og vÊre en del av dette unike nasjonale endringsporsjektet som Alt det jeg er er.
Jeg har valgt ut to sentrale tema i dag:
AVTABUISERING OG AVSKAMMING
Ă bidra til av-tabuisering og av-skamming er min oppfordring, min appell til dere.
Det er egentlig ikke sÄ vanskelig. Hvis vi vil.
Hvordan? Jo, ved Ä snakke om overgrep. Overgrep kan pÄ ingen mÄte ties i hjel, tvert imot er taushet og fortielse overgriperens beste venn.
Ă snakke i hjel
Vi kan snakke det ihjel!
Hvis vi har en kultur for Ä snakke sammen ogsÄ om dette, vil det bli stÞrre Äpenhet og bli lettere for de utsatte Ä fortelle, men det kan ogsÄ bidra til at fÊrre overgripere greier Ä true de utsatte til taushet over tid, fordi barna vil vite at det de voksne gjÞr rett og slett ikke er lov og ikke noe voksne skal gjÞre med barn.
Barn mÄ snakke sammen, voksne mÄ snakke sammen og ikke minst sÄ mÄ barn og voksne snakke sammen. Barn mÄ ogsÄ fÞle seg trygge pÄ Ä kunne fortelle, at de voksne lytter til dem og at de kan ta godt vare pÄ dem etter de har fortalt historien sin. Hvis et barn vil fortelle deg, er du utvalgt, det stoler pÄ deg. Husk det!
Inge Nordhaug ved RVTS-vest sier det sÄnn: «Barn fortel ikke til dei som har master i samtalemetodikk, men til dei som di fÞler seg trygge pÄ»
Og dere, nĂ„r de forteller, sĂ„ er det lov Ă„ vise hva du fĂžler og tenkerâŠ
Jeg leste et intervju i Dagbladet om «overlevende etter selvmord» nylig, Rajn pÄ 30 Är fortalte om en samtale som virkelig betydde noe for henne;
-Da jeg var ferdig med Ä snakke, sa personen i den andre enden noe sÄnt som «fy faen, det hÞres skikkelig jÊvlig ut, men det hÞres ogsÄ ut som om du har mennesker rundt deg som vil bli veldig lei seg hvis du blir borte»
SÄ mange unge jeg har mÞtt som har Þnsket en «ekte» respons, noe som viser at vi faktisk bryr oss, at det er «for jÊvlig» Ä mÄtte oppleve overgrep eller andre forferdelige ting. Det er ikke ok Ä bli mÞtt med «stone face» da. Hvordan kan de stole pÄ at vi bryr oss da?
Hvordan vil du bli mÞtt nÄr du deler vonde ting?
Vi mÄ gjÞre alt vi kan for Ä forebygge. Ingen ting er bedre enn det.
Det anslĂ„s at rundt 50% av voksne overgripere begikk sitt fĂžrste seksuelle overgrep som barn eller ungdom. Tenk sĂ„ mange overgrep og traumer vi kunne forebygge ved Ă„ stoppe de som begĂ„r overgrep i ung alder. Hvor mange har de bak seg nĂ„r de blir 40,50, 60 Ă„râŠâŠ nesten ikke til Ă„ orke Ă„ tenke pĂ„âŠ..
Jeg er sÄ stolt og glad for at en av mine tidligere studenter ved USN, Kjersti Draugedalen, nÄ er i gang med et doktorgradsarbeid om nettopp skadelig seksuelle atferd hos barn og unge og hvordan skolen, sammen med andre instanser, kan bidra til Ä forhindre seksuelle overgrep.
à snakke om vold og overgrep vil forebygge, og det er jo det vi Þnsker aller mest, at ingen skulle mÄtte oppleve sÄ vonde og forferdelige ting.
Bestemora til Christoffer Gjerstad, som ble mishandlet og drept av sin stefar, lanserte for noen Är siden ideen om en melkekartong- kampanje,- kanskje tiden er inne nÄ? Barns rettigheter pÄ melkekartongen!
Ă lĂžfte vekk skammen
Skammen mÄ lÞftes bort fra de utsatte. For det vi skammer oss over skjuler vi.
Det burde ikke vÊre deres skam. Det er pÄ ingen mÄte deres skyld. Det er heller ikke deres ansvar at de ble utsatt for overgrep. Aldri!
Dessverre er det Ă„ fĂžle skam og skyld etter overgrep en normalreaksjon, men det er rett og slett en feilplassering av skam og skyld, -
noe VI kan bidra til. Vi mÄ rope hÞyt at det IKKE er deres skyld. Alltid!
Ingen som har vĂŠrt utsatt for overgrep burde fĂžle skam og med det de uutholdelige skamsmertene.
VÄrt mantra burde vÊre :
Det er ikke din skyld!
Det er ikke ditt ansvar!
Det er ikke din skam!
En Emilie pĂ„ alle skolerâŠ.
I 2019 utga NKVTS en rapport om Ungdoms erfaringer med vold, overgrep og omsorgssvikt i Norge. Over 9000 unge i alderen 12-16 Är ble spurt. UEVO-studien, som den blir kaldt, er fÞrste studie hvor de unge selv kunne bestemme om de ville delta. AltsÄ uten foreldrenes samtykke. De unges stemme i forskningen er viktig, de mÄ hÞres!
8 % av jentene rapporterte at de hadde opplevd en form for seksuelt overgrep fra en voksen minst én gang i oppveksten. Kun 1 av 5 fortalte at de hadde vÊrt i kontakt med hjelpeapparatet i forbindelse med erfaringer med vold og/eller overgrep.
Den gjennomsnittlige alderen for fÞrste gang ungdommene hadde opplevd seksuelle overgrep fra en voksen var 11 Är.
Omkring en tredjedel av dem som hadde opplevd et seksuelt overgrep fra en voksen, skjedde dette (fÞrste gang) da de gikk pÄ mellomtrinnet pÄ skolen, altsÄ mellom 10 og 12 Ärs alder. Disse funnene er i trÄd med det nordiske forekomststudier av vold og seksuelle overgrep mot barn. Jo eldre barna er, desto stÞrre er risikoen for Ä oppleve seksuelle overgrep fra voksne.
Ădelagt barndom â ikke Ăždelagt liv
At seksuelle overgrep i barndommen fÄr konsekvenser for fremtiden er hevet over enhver tvil. De mÄ bÊre sin egen bagasje. En bagasje ofte fylt av komplekse traumer. Noe vi gjÞr et dypdykk i i Alt det jeg er.
At Emilies barndom ble Þdelagt av 6 Är med alvorlige seksuelle overgrep er utrolig trist Ä tenke pÄ. At INGEN, hverken familien, skolen, skolehelsetjenesten, eller andre nÊre, greide Ä beskytte henne fra dette, - ja, det er det lov Ä bli opprÞrt og sint pÄ hennes vegne.
Emilie vil absolutt ha sine utfordringer, og problemer, videre i livet, sannsynligvis mer enn de fleste av oss,
MEN livet til Emilie er absolutt ikke Þdelagt, hun har som alle andre 22- Äringer livet foran seg. Emilie er en av de sterkeste, modigste og klokeste unge kvinnene jeg har mÞtt. Med rette det vi vil kalle en OVERLEVER. Emilie og de andre unge kvinnene, og guttene, jeg har mÞtt gjennom Ärene som har opplevd alvorlige overgrep, vold og mishandling, ja, til og med tortur, har aldri sluttet Ä imponere meg, og fyller meg med den dypeste respekt for deres enorme mot, styrke og pÄgangsvilje.
Ikke minst deres Þnske om Ä hjelpe andre, noe bÄde de og hun gjÞr ved Ä dele sin historie og ikke minst hÄpet om en ok fremtid. De bÊrer med seg sin historie, men ved Ä ta tak i den, tar de ogsÄ kontroll over livet og fremtiden.
Emilie og andre overgrepsutsatte mÄ leve videre med historien sin, men hvordan de blir mÞtt er ikke likegyldig for hvordan det blir Ä leve videre. Der kommer VI inn!
Anerkjennelse og stÞtte fra de rundt, de nÊrmeste, er avgjÞrende for hvordan den overgrepsutsatte fÄr det videre.
Gi hÄp
Emilie gir andre som har vÊrt i og er i hennes situasjon hÄp. Er ikke det en av de stÞrste gavene vi kan gi andre? Et hÄp om en fremtid. En fremtid fylt av seire og nederlag, med sorger og gleder.
Et liv med andre ord. Dette vil Emilie gi. Takk, Emilie.
HĂ„p er pĂ„ mange mĂ„ter drivkraften i Emilies prosjekt og i Alt det jeg er âprosjektet. HĂ„p om at flere skal forstĂ„ hva konsekvensene av overgrep kan vĂŠre, hĂ„p om at voksne profesjonsutĂžvere og andre skal Ăžke kompetansen sin om overgrep og hĂ„p om at vi i fremtiden vil kunne forebygge overgrep.
Men for Ä kunne fÄ til det, mÄ vi altsÄ ikke legge lokk pÄ og skjule det som er ubehagelig.
Vi mÄ AVTABUISERE og AVSKAMME vold og overgrep!
Bli med Ă„ forsterke Emilies stemme!