Alt det jeg er, gir viktig innsikt og kunnskap til politi og påtalemyndighet

Det var Politiinspektør Rune Swahn som hadde tatt initiativ til visningen. I salen satt representanter fra Statsadvokatens kontor, Politidirektoratet, Enhet øst, Enhet vest, Mangfoldskontaktene, Politihøyskolen med flere. Regissør Tone Grøttjord-Glenne introduserte filmen kort og fortalte om det omfattende samarbeidet filmteamet har hat med Statens Barnehus i Oslo gjennom fire år.

Regissøren fortalte at hun ønsket at historien skulle fortelles av en helt ung person; en som så fremover, men som bar med seg historien sin, en som evnet å berøre andre unge, men også voksne som jobber med barn og unge eller som er i posisjon til å endre strukturer. For å kunne lage en slik film, trengte hun et solid fagmiljø med på laget og det var slik hun kom i kontakt med Astrid Pettersen og Statens barnehus i Oslo. Barnehuset har vært uvurderlige i dette samarbeidet, særlig ved å hjelpe oss med å ivareta Emilie og hennes familie på best mulig måte gjennom hele prosessen, sier Tone.

Erik Førde som aktorerte saken til Emilie i lagmannsretten i 2012 var også til stedet i salen. Etter visningen sa han blant annet at det var tankevekkende å se hvordan makt-apparatet og systemet møter en ungdom som Emilie. Førde understreket viktigheten av at denne historien blir fortalt: Vi trenger å se hvordan det er å leve med et slikt mareritt i hodet, hele tiden. Det gir noen perspektiver i henhold til Nav og hele arbeidslinjen; hvordan vi alle forventer at Emilie og andre skal reagere, være på en måte som om ingenting har skjedd?

Etter filmen fikk regissør Tone Grøttjord-Glenne spørsmål om hvordan Emilie har det i dag. Emilie har det bra og det er mange grunner til det, fortalte regissøren. En av grunnene, er at dere ser filmen her i dag. I denne salen sitter det mennesker med posisjon innenfor politietaten, og det at hennes stemme kan bidra til å gi kunnskap og skape endring inn i politi og påtalemyndighet, det betyr veldig mye for henne og bidrar til en god hverdag.

Politiinspektør Rune Swahn i Oslo politidistrikt ved Felles enhet for forebygging avsluttet visningen ved å oppfordre alle til å ta med Emilies erfaringer inn i eget arbeid.

Rune trakk frem den overføringsverdien som politi og påtale kan ha, av å tenke over hvordan Emilie opplevde myndighetspersoner, apparater og systemer.

Hvilken jobb er det vi gjør i det daglige og hvem er det egentlig vi er til for i samfunnsoppdraget vårt? spurte Swahn før han fortsatte. Vi er til for å serve personer som Emilie, og visst vi da legger opp vår hverdag og vårt møte med de, for å tilfredstille våre egne rutiner og våre egne systemer, for å følge våre egne steg - så kan det hende det kan bli litt gærent.

Så vil jeg oppfordre dere alle til å tenke over hvilke overføringsverdi de erfaringene, læringspunktene og følelsene man sitter igjen med etter denne visningen har for vår egen hverdag. Hvordan kan vi bruke disse læringspunktene til å bli enda bedre for de vi faktisk er til for, i de jobbene vi har?

Til sist sa Swahn at han håpet at det ville være anvendelsesområder for denne kunnskapen i politiet, nettopp fordi denne kunnskapen er relevant for et bredt spekter; for de som sitter på vakta, for de som tar avhør, for de som kjører patrulje og for de som jobber i påtale-sporet.

Jeg vil driste meg til å formulere meg slik, at jeg på vegne av det norske politi , sier tusen takk til Emilie og til dere som har laget denne filmen, for å hjelpe oss til å få denne innsikten og kunnskapen.