SMISO + Alt det jeg er = Sant

Da leder av Smiso i Sogn og Fjordane (Senter mot incest og seksuelle overgrep), Chatrine Elholm hørte om Alt det jeg er på en presentasjon i Oslo, bestemte hun seg for å ta filmen med seg til Førde. Med strategisk planlegging og med gode samarbeidspartnere med på laget fylte hun Førdehuset til gangs. 300 personer tok turen til kinosalen for å lære av Emilies erfaringer.

Chatrine tok tidlig kontakt med SLT koordinator Lillian Vassbotten og Tove Nedrebø som er Utekontakt, psykisk helse og rus. Sammen definerte de målgruppen og la en god plan for hvordan de skulle nå kjernepublikummet sitt.

Målgruppe: alle tilsette i Sunnfjord kommune frå barnehage, skule, helsestasjon, familieteam, NAV, PPT, barnevern, barne-ungdoms- og vaksenpsykiatri, og dei som møter barn og unge gjennom organiserte aktivitetar på fritida.

I lenken under kan du laste ned invitasjonen de brukte dersom du ønsker inspirasjon til invitasjonsmal.

Gro Anita Solheim var kveldens konferansier og åpnet kvelden med en veldig sterk appell.

Hun understrekte:

Det er viktig å se denne filmen sammen på tvers av profesjon, og kor hver enkelt av oss jobbar til dagen. Eg tror vi i kveld vil få innblikk i kor viktig det er med samarbeid - internt er det viktig at alle på en arbeidsplass samarbeider, skal vi få til det beste, men ikkje minst er et tverrfaglig samarbeid viktig. Derfor har vi og invitert representantar fra Statens Barnehus, politi, overgrepsmottaket, barnevern, Sunnfjord kommune og Smiso her – når vi er ferdige med filmen og alt program fra scena blir de igjen her og tilgjengelig for spørsmål.

Etter filmen presenterte Gro Anita, Inge Nordhaug: Kordan kan vi som kommune, hver enkelt arbeidsplass eller organisasjon bli bedre – tørre å spørre og tørre å handle. Kanskje Inge kan hjelpe oss med det svaret? Inge er Smiso sin faglige rettleiar og vi ser på Inge som ein bauta innenfor omsorgssvikt og overgrep.

Nordhaug kallar seksuelle overgrep for løyndomssyndromet. Overgriparen lokkar barn i ei felle som dei ikkje veit korleis dei skal komme seg ut av. Mange lurer på kvifor barn ikkje berre kan seie det, men det blir som å få barn til å gå gjennom eit minefelt. Det å fortelje om det kan skade nokon, forklarer han. – Barn fortel ikkje til dei som har master i samtalemetodikk, men til dei som dei er trygge på. I filmen forsøkte ho å sleppe ut eit agn til læraren, og håpa at læraren ville bite. Hadde ho det, kunne denne prosessen kanskje starta då ho var 6–7 år. Det er målet, å gripe inn tidleg, seier Nordhaug.

Nordhaug skulle ønske endå fleire tok eit personleg ansvar. – Mykje forsvinn når ei sak blir sendt vidare. I denne prosessen blir problema gjerne konvertert til diagnosar som skrivevanskar og psykiatri. Slike diagnosar kan kamuflere. Kanskje skulle vi hatt eit større trykk på at den som har kontakt med barnet også har ansvar for å snakke med det, ikkje berre sende vidare, seier han.

Til sist ble kvelden avsluttet med et sterkt innlegg av Arne Johannessen, leiar for Sogn og Fjordane i Vest politidistrikt. Han understrekte også betydningen av Emilies mot og evne til å dele av sin historie og erfaring.