Sokneprest forsterker Emilies stemme

Hva om du ikke fikk snakke om det vondeste i livet ditt, men allikevel fortalte alt. Emilie er 18 år og bærer på en barndom preget av overgrep, frykt og taushet. Hun ønsker å ta et oppgjør med den vonde barndommen, men møter en vegg av stillhet. Er det mulig å gå videre i livet uten å bli sett eller hørt?

Emilie ble seksuelt misbrukt fra hun var 6 til 12 år av sin stefar, som ble dømt for overgrepene. Etter fem år i barnevernet kommer Emilie hjem til sin mor og tre yngre søsken. Filmen følger henne fra hun er 18 til 20 år og viser hvor viktig det er for Emilie å stå frem med sin historie, og hvor vanskelig det er for samfunnet å ta imot henne. Greier hun å konfrontere sin mor og bryte familiens mørke hemmelighet, slik at de sammen kan fortelle hennes stesøsken hvorfor deres far er i fengsel?

ALT DET JEG ER forteller historien om en usedvanlig modig ung kvinne på vei til forsoning.

Sokneprest Astrup har tatt videreutdanningen "seksuelle overgrep i et livsløpsperspektiv" på Universitetet i Sørøst-Norge og har et stort engasjement for barn og unge og deres rettigheter. Mandag 9. mars forsterker hun Emilies stemme og innleder visningen på Asker kino med en appell.

Vi spurte Astrup hvorfor er det viktig for henne som prest å være med på å forsterke Emilies stemme?

Fordi stemmen hennes er så viktig. Og fordi sånne stemmer trenger hjelp til å forsterkes, så lenge samfunnet fortsatt er preget av tabu og motstand og manglende kompetanse. Også i kirken er det fort gjort å glemme (eller ikke å orke å ta inn over seg) vårt ansvar for å forsterke og løfte stemmer som synliggjør urett og svik. Få samfunnsinstitusjoner i vårt land, møter større bredde av folket enn Den norske kirke - fra vugge til grav, i alle slags livsfaser. Det gir ikke bare store muligheter til å nå mange, men et tilsvarende stort ansvar. Jesus våget å romme alle slags livsfortellinger. Jesus ga stemme til de stemmeløse, løftet til verdighet liv som var krenket, og snakket sant om livet – også der det gjorde vondt. Som kirke skylder vi hele tiden å tilstrebe å gjøre det samme.

Hva slags innsikt håper du at publikum vil sitte igjen med etter filmen?

Mitt håp er at filmen vil berøre og bidra generelt til en bredere forståelse av kompleksiteten omkring seksuelle overgrep. Samt en erkjennelse av at vi alle har mulighet til (og dermed ansvar for) å bidra til å bryte tabuer og være synlige og tydelige medmennesker i møte med svik og krenkelser. Med andre ord ønsker jeg at filmen vil bidra til en forståelse og innsikt som igjen vil generere handlekraft, mot og innsatsvilje.

Hva kan en slik film bety for Den norske kirke?

Jeg ser for meg at filmen på den ene siden kan bidra til å vekke engasjement og gi innsikt og forståelse, og på den andre siden at den vil kunne brukes som et konkret verktøy f.eks i forbindelse med temakvelder og undervisning. Men hvorvidt den vil få reell betydning i en stor del av kirken, vil sannsynligvis være avhengig av at vi bredt oppfordres til å se den og ta den i bruk (og gjerne av kirkens lederskap på høyt nivå). Fortsatt er det nemlig gjerne sånn – i kirken som på så mange andre arenaer – at det i stor grad er opp til enkelte ildsjeler (frivillige eller ansatte) om og når problematikken løftes opp som tema. Mitt håp er at denne filmen vil bidra til en bevisstgjøring også i kirken av at vi alle – og ikke minst alle som har å gjøre med barn og unge – har en plikt til å søke tilstrekkelig kompetanse, og bidra med både opplysning og forebygging av seksuelle overgrep.

Emilies mot og åpenhet har gitt oss et viktig redskap for å øke kunnskap og å bryte tausheten rundt seksuelle overgrep. Nå settes filmen opp på kino over hele landet. Bli med i den den viktige samtalen om vold og overgrep, gå å se filme på din lokale kino.

Se trailer til filmen under