Erik Førde sin appell

Mitt navn er Erik Førde og jeg var aktor i lagmannsretten i den saken hvor Emilie var fornærmet. Jeg har sett filmen tidligere og er bedt om å si noen ord før denne visningen.

Gjennom årene har jeg møtt mange fornærmede i straffesakene. Noen husker man bedre enn andre – Emilie er en av disse. Mest av alt fordi hun fremsto som så sårbar, kanskje mer sårbar enn andre.

Den filmen dere nå skal se handler om den unge voksne Emilie som prøver å stå på egne ben. For meg som aktor har det vært spennende å se denne filmen, normalt vet ikke straffesakens aktører hvordan det går etter at saken er ferdig. Vi går videre til neste sak, neste fornærmet, mens Emilie og andre fornærmede må forsøke å få orden på et liv hvor traumatiske opplevelser, overskygger alt annet. Jeg er imponert over Emilie og hennes familie som tørr og orker å stå fram med sin historie. Dette har kostet for alle som har gitt sin bit del historien, aller mest for Emilie.

Filmen har gitt meg som representant for påtalemyndigheten en dypere forståelse for hvor vanskelig det er å slippe fri fra de vanskelige opplevelsene. Videre hvordan disse opplevelsene blir et usynlig handicap som begrenser muligheten til å fungere fullt ut i alle sammenhenger.

For oss som representerer myndighet om det er påtalemyndighet som meg, politi, NAV-ansatte, barnevernsansatte, lærere eller andre er filmen en påminnelse om at vi må fokusere på den vi møter. Hva er vedkommende sine behov, og har vi vedkommende med oss i det vi forsøker å gjøre. Lager vi tiltak eller planer som faktisk gir noe til den som berøres, eller gjør vi det for å oppfylle målkrav, handlings- eller virksomhetsplaner? Står alle våre tiltaksplaner, pakkeforløp og lignende i veien for å se den personen som vi står overfor? Innrettet vi møtene våre slik at vi har mulighet til å oppdage vedkommende sine reelle behov. Filmen om Emilie viser at vi – det offentlige – meg selv inkludert, nok har en vei å gå.

Filmen dere nå skal se handler om Emilie og hennes liv etter et langvarig seksuelt misbruk. Smerte-uttrykkene etter opplevelser som Emilie har vært gjennom har mange former. I Emilies tilfelle fremstår de som milde – hun går inn i seg selv og de rundt henne mister kontakten. Det er på sett og vis lett å forstå Emilie og få sympati med henne.

For andre som har vært i Emilies situasjon kan smerten få helt andre uttrykk – opprør, opposisjon, rus og utagering. Smerteuttrykk som ikke er så lett å overse, men som det kanskje er vanskeligere å forstå og ennå mindre ha sympati med. De gjelder det ennå mer enn med Emilie, å se bak smerte-uttrykket – hva er det underliggende behovet og hvordan kan vi bidra til å dekke dette behovet, på tross av en krevende oppførsel.

Nok prat – Dere skal se filmen, selv om bakgrunnshistorien er trist, gir den et flott portrett av en jente som vil noe og som på sin stillferdige måte vinner tilbake en større kontroll over eget liv. Den gir samtidig oss andre noe å tenke over.