Helen Kløcker sin appell

Tusen takk, Emilie. Takk for at du er et av de modigste menneskene jeg kjenner. Takk for at du bruker det vonde til å gjøre noe godt. Emilies stemme er livsviktig, og jeg er her for å forsterke den.

Det ville jeg si – før noe annet.

Jeg heter Helene Kløcker og jeg jobber i Stine Sofies Stiftelse. Takk for at jeg får holde denne appellen. Det betyr mye for meg, fordi jeg vet at Emilie i filmen deler sterke og vonde erfaringer fra et liv som vil berøre oss langt inn i hjerterota. Dette er ikke en tåredryppende og klissete «feelgood»-film på en fredagskveld. Dette er en viktig og ærlig film – laget for å få oss til å forstå, reflektere og handle.

«Alt det jeg er» er en viktig film

Emilie er modig som står frem og gir av sine vonde og vanskelig erfaringer – sammen med andre modige mennesker, blant annet moren hennes. Vi vet at det er mye skyld og skam knyttet til vold og seksuelle ovegrep, og Emilie er med på å bryte ned velkjente og skadelige tabuer. For ei dame!

Filmen er viktig fordi den får oss som ikke har kjent overgrep på egne kropper til å åpne opp øyner og ører. Til å se og forstå det vi ikke kjenner. Til å bli kjent med hverdagen og livet til barn som utsettes for det et barn aldri skal måtte oppleve. Vi skylder Emilie og alle de tusenvis av barna som har vært utsatt for vold og overgrep å ta lærdom av denne filmen. Res non verba. Handling ikke ord.

I Stine Sofies Stiftelse jobber vi hver dag for en barndom uten vold og overgrep. Min jobb er å være prosjektleder for noe som heter Stine Sofie Hverdagspakke. Målet med prosjektet er å sette kommunen i stand til å gi barn som Emilie et best mulig liv etter at det vonde er skjedd. Sørge for at volden ikke gjentar seg og at livet blir levelig – selv om barndommen var vondt. Gi et håp om en god hverdag! Disse barna både trenger og fortjener det.

Jeg skal si litt om arbeidet med Stine Sofie Hverdagspakke – fordi det også forteller historien om de utfordringene volds- og overgrepsutsatte barn opplever i dag. Vi har snakket med voldsutsatte barn, med de trygge omsorgspersonene, fosterforeldrene og ikke minst med hjelpeapparatet rundt barna. Det er disse som har skoen på og som vet hvor den trykker.

Jeg kan ikke ta dere gjennom alt det disse samtalen har lært oss, men jeg skal si litt om tre viktige utfordringer, som også Emilie forteller oss om.

Den første er den utrygge skolehverdagen

Emilie bytta ofte skole og hun hadde det dårlig på skolen. Hun ble stengt ute, hun var ikke likt av de andre, hun var jenta som alltid ble valgt sist når det skulle velges lag. Det var ensomhet, utestenging og mobbing. Hun ble fryst ut og hun følte seg ofte alene. Hun var en stille elev og hun skulket mye.

Voldsutsatte barn har et spesielt behov for et trygt og godt skolemiljø, der de blir ivaretatt av trygge voksne og der de har venner. Flere av de vi har snakket med, gruer seg for å gå på skolen, og forteller om et utrygt skolemiljø. Noen opplever at voksne ikke tåler å høre om eller snakke om det de har opplevd.

Vi må ta hensyn til at dette er særlig sårbare barn. Barn som trenger at noen følger ekstra godt med. Barn som trenger å møte en skole med kunnskap om voldsbevisst omsorg. Barn som har rett til et trygt og godt skolemiljø. Vi vet at barn ikke er så veldig gode til å fortelle voksne om hvordan de egentlig har det. Derfor må vi voksne bli bedre i å samtale med barn – spesielt med barn som har vært utsatt for vold og overgrep. Og så må skolen skaffe seg mye og god kunnskap om hva som skal til for å ivareta og bygge et trygt miljø for akkurat disse barna.

Barn som Emilie har opplevd så mye vondt at de skal vi ha et ekstra godt øye til, et ekstra stor hjerte for, og vi skal forsikre oss en ekstra gang om at de virkelig har det bra.

Det andre vi har lært av samtalene er at mange opplever mangel på tilhørighet og mye ensomhet

Emilie opplevde ensomhet og hun manglet tihørighet. Hun sa blant annet dette til oss: «Sånn som samfunnet er i dag føler jeg at mange er ensomme. Filmen kan hjelpe slik at andre skjønner at de ikke er alene».

Mange som er utsatt for vold og overgrep er ensomme, de opplever seg utstøtt, de har få venner – og de vil gjerne oppleve det motsatte: Tilhørighet, et sosialt felleskap, ha venner, leke, le, dra på ferie og så videre. Hva skulle vært gjort annerledes for å få tak i hva Emilie trengte for å få det godt hjemme? Det første vmå gjøre er faktisk å spørre barnet eller ungdommen: Hva er det du trenger for å ha det godt? Hva er viktig i ditt liv?

Alle barn har en rett til å medvirke etter Barnekonvensjonen, og alle som jobber med barn må lytte til hva barnet tenker, ønsker og trenger for å kunne gjøre det beste for akkurat det barnet.

Emilie ønsket en ungdom som kunne hjelpe henne ut i det «vanlige» livet. Akkurat slik som helt vanlige ungdom gjør. De liker å henge med venner, gå på kino, gå på kafé, se på film. Knaske popcorn og drikke brus. Dette ble det vanskelig for Emilie å gjøre alene. Hun ønsket seg så veldig en støttekontakt. En som kunne hjelpe henne ut i verden, en å se film sammen med, le litt med, bare være sammen med.Hun trengte ikke en terapeut eller en psykolog til dette – hun trengte et helt vanlig menneske. Det fikk hun ikke – selv om sa ifra at hun trengte det og ønsket seg det i tre og et halvt år.

Alle trenger gode relasjoner og tilhørighet. Det er noe av det viktigste vi kan gi de mest sårbare barna.

Det tredje samtalene fortalte oss var et ønske om mer normalitet, både hjemme og på fritiden.

En hverdag preget av forutsigbarhet og normalitet er spesielt viktig for de sårbare barna. ​Vi vet at forutsigbarhet bygger trygghet – og dette er barn som i større grad enn andre trenger forutsigbarhet for å være trygge.

Noen har ikke lært seg sosiale koder og sosiale ferdigheter. De trenger å øve og trene på vanlige situasjoner, som for eksempel hvordan man går frem for å få en venn, eller hvordan man forholder seg til andre barn. Vi har møtt unge voksne utsatte som utrykker at det er vanskelig å takle hverdagen på grunn av sosial angst eller fordi de ikke har noen venner å «henge» med. Flere ønsker noen å være sammen med – noen som er på “lik linje” med dem selv, og med litt samme interesser. De trenger noen som kan hjelpe dem til å få et mer normalt liv. Det er det de savner. Det er det de trenger.

Jeg håper filmen om Emilie vi gi oss innsikt og kunnskap som motiverer til å bidra til å skape trygge liv for alle barn – også de som fikk en vond start. Jeg ønsker meg at voldsutsatte barn skal få det beste av det beste – alltid – fordi de har opplevd det verste av det verste. Det er vår plikt som voksne. Og jeg gjentar: Res non verba. Handling ikke ord.

Takk igjen til deg, modige Emilie. Jeg ser frem til å se filmen. Takk for meg.