Mitt navn er Lina Linnestad, jeg arbeider som fastlege i Vestby. Jeg skriver regelmessig i «Legeliv»-spalten i helseavisen «Dagens Medisin». Filmen «Alt det jeg er» inspirerte meg til å skrive kronikken som blir publisert 12.03. I filmen blir vi kjent med Emilie som forteller åpent om de seksuelle overgrepene hun ble utsatt for av sin stefar. Hennes mot er imponerende.

For knapt ti år siden arbeidet jeg i et års tid med rehabilitering av pasienter med kroniske muskelsmerter. Det slo meg at overveldende mange av disse pasientene kunne fortelle om store, psykiske belastninger i oppveksten. Erfaringen ga meg et nytt blikk og en forståelsesramme jeg tok med meg videre som fastlege. Det kjennes nå vanskelig å unngå å se hvordan mennesker som har lidd overlast har et sykdomspanorama som overgår gjennomsnittet.

Forskningen de siste 20-30 årene har gitt økt forståelse av de fysiske mekanismene som ligger til grunn for sammenhengen mellom kroppslige plager og livserfaringer. Vi vet stadig mer om hvordan belastninger i oppveksten fører til endringer både i hjernen og i nervesystemet, hormonelt, immunologisk og i genuttrykket. Eksempelvis har forskning vist at traumatiske livshendelser kan påvirke telomerene. Dette er kromosomenes «beskyttelseshetter» som kan sammenlignes med plasttuppene ytterst på skolisser. Studier har vist at disse forkortes ved langvarig psykisk belastning, og dette medfører økt risiko for sykdomsutvikling.

Med denne bakgrunnskunnskapen står vi overfor en svært viktig samfunnsoppgave. Vi må ha fokus på forebygging og tidlig inngripen slik at krenkelse og utenforskap forhindres. Dette gjelder alle, men er særlig viktig å ha fokus på for yrkesgrupper med nær menneskekontakt.

Åpenhet er en forutsetning for at vi skal lykkes. Her har Emilie gjort en formidabel innsats. Det er ingen tvil om at det er lettere å dele sin historie når andre har brøytet vei. Dette har vi også nylig sett eksempel på innen idretten. Generelt vet vi at omsorgssvikt er helseskadelig, men det er viktig å ha et spesielt fokus på seksuelle overgrep da det oftest er enda høyere terskel for å betro seg om dette. Tabuet er fortsatt stort, og slike overgrep kan innebære en lojalitetskonflikt da overgriperen ofte er en omsorgsperson eller nær voksen. Et studium har vist at det gjennomsnittlig tar over 17 år fra et overgrep har skjedd til offeret deler sin historie. Det er derfor sannsynlig at det foreligger store mørketall.

Mye tyder på at helsepersonell ikke i stor nok grad er åpne for å ta imot fortellinger om seksuelle overgrep. Det heter at «man tror det ikke før man ser det». Det er nok like sant at man «ser det ikke før man tror det». Økt bevissthet omkring seksuelle overgrep er viktig for å skape rom for tillit i en behandlersituasjon.

Kunnskapen om hvordan traumatiske livshendelser gir økt risiko for sykdom, kan legge sten til byrden. Det er derfor viktig å ha klart for seg at kroppen har en enestående evne til å hele seg. Det er grunn til å tro at god støtte og omsorg kan bidra i denne prosessen.