Runi Børresen forsterker Emilies stemme

Runi Børresen sin appell

På vegne av Emilie og Sant & Usant vil jeg takke dere alle for at der er her. Personlig vil jeg takke for at jeg får bidra til å forsterke Emilie sin stemme og være en del av dette unike nasjonale endringsporsjektet som Alt det jeg er er.

Jeg har valgt ut to sentrale tema i dag:

AVTABUISERING OG AVSKAMMING

Å bidra til av-tabuisering og av-skamming er min oppfordring, min appell til dere.

Det er egentlig ikke så vanskelig. Hvis vi vil.

Hvordan? Jo, ved å snakke om overgrep. Overgrep kan på ingen måte ties i hjel, tvert imot er taushet og fortielse overgriperens beste venn.

Å snakke i hjel

Vi kan snakke det ihjel!

Hvis vi har en kultur for å snakke sammen også om dette, vil det bli større åpenhet og bli lettere for de utsatte å fortelle, men det kan også bidra til at færre overgripere greier å true de utsatte til taushet over tid, fordi barna vil vite at det de voksne gjør rett og slett ikke er lov og ikke noe voksne skal gjøre med barn.

Barn må snakke sammen, voksne må snakke sammen og ikke minst så må barn og voksne snakke sammen. Barn må også føle seg trygge på å kunne fortelle, at de voksne lytter til dem og at de kan ta godt vare på dem etter de har fortalt historien sin. Hvis et barn vil fortelle deg, er du utvalgt, det stoler på deg. Husk det!

Inge Nordhaug ved RVTS-vest sier det sånn: «Barn fortel ikke til dei som har master i samtalemetodikk, men til dei som di føler seg trygge på»

Og dere, når de forteller, så er det lov å vise hva du føler og tenker…

Jeg leste et intervju i Dagbladet om «overlevende etter selvmord» nylig, Rajn på 30 år fortalte om en samtale som virkelig betydde noe for henne;

-Da jeg var ferdig med å snakke, sa personen i den andre enden noe sånt som «fy faen, det høres skikkelig jævlig ut, men det høres også ut som om du har mennesker rundt deg som vil bli veldig lei seg hvis du blir borte»

Så mange unge jeg har møtt som har ønsket en «ekte» respons, noe som viser at vi faktisk bryr oss, at det er «for jævlig» å måtte oppleve overgrep eller andre forferdelige ting. Det er ikke ok å bli møtt med «stone face» da. Hvordan kan de stole på at vi bryr oss da?

Hvordan vil du bli møtt når du deler vonde ting?

Vi må gjøre alt vi kan for å forebygge. Ingen ting er bedre enn det.

Det anslås at rundt 50% av voksne overgripere begikk sitt første seksuelle overgrep som barn eller ungdom. Tenk så mange overgrep og traumer vi kunne forebygge ved å stoppe de som begår overgrep i ung alder. Hvor mange har de bak seg når de blir 40,50, 60 år…… nesten ikke til å orke å tenke på…..

Jeg er så stolt og glad for at en av mine tidligere studenter ved USN, Kjersti Draugedalen, nå er i gang med et doktorgradsarbeid om nettopp skadelig seksuelle atferd hos barn og unge og hvordan skolen, sammen med andre instanser, kan bidra til å forhindre seksuelle overgrep.

Å snakke om vold og overgrep vil forebygge, og det er jo det vi ønsker aller mest, at ingen skulle måtte oppleve så vonde og forferdelige ting.

Bestemora til Christoffer Gjerstad, som ble mishandlet og drept av sin stefar, lanserte for noen år siden ideen om en melkekartong- kampanje,- kanskje tiden er inne nå? Barns rettigheter på melkekartongen!

Å løfte vekk skammen

Skammen må løftes bort fra de utsatte. For det vi skammer oss over skjuler vi.

Det burde ikke være deres skam. Det er på ingen måte deres skyld. Det er heller ikke deres ansvar at de ble utsatt for overgrep. Aldri!

Dessverre er det å føle skam og skyld etter overgrep en normalreaksjon, men det er rett og slett en feilplassering av skam og skyld, -

noe VI kan bidra til. Vi må rope høyt at det IKKE er deres skyld. Alltid!

Ingen som har vært utsatt for overgrep burde føle skam og med det de uutholdelige skamsmertene.

Vårt mantra burde være :

Det er ikke din skyld!

Det er ikke ditt ansvar!

Det er ikke din skam!

En Emilie på alle skoler….

I 2019 utga NKVTS en rapport om Ungdoms erfaringer med vold, overgrep og omsorgssvikt i Norge. Over 9000 unge i alderen 12-16 år ble spurt. UEVO-studien, som den blir kaldt, er første studie hvor de unge selv kunne bestemme om de ville delta. Altså uten foreldrenes samtykke. De unges stemme i forskningen er viktig, de må høres!

8 % av jentene rapporterte at de hadde opplevd en form for seksuelt overgrep fra en voksen minst én gang i oppveksten. Kun 1 av 5 fortalte at de hadde vært i kontakt med hjelpeapparatet i forbindelse med erfaringer med vold og/eller overgrep.

Den gjennomsnittlige alderen for første gang ungdommene hadde opplevd seksuelle overgrep fra en voksen var 11 år.

Omkring en tredjedel av dem som hadde opplevd et seksuelt overgrep fra en voksen, skjedde dette (første gang) da de gikk på mellomtrinnet på skolen, altså mellom 10 og 12 års alder. Disse funnene er i tråd med det nordiske forekomststudier av vold og seksuelle overgrep mot barn. Jo eldre barna er, desto større er risikoen for å oppleve seksuelle overgrep fra voksne.

Ødelagt barndom – ikke ødelagt liv

At seksuelle overgrep i barndommen får konsekvenser for fremtiden er hevet over enhver tvil. De må bære sin egen bagasje. En bagasje ofte fylt av komplekse traumer. Noe vi gjør et dypdykk i i Alt det jeg er.

At Emilies barndom ble ødelagt av 6 år med alvorlige seksuelle overgrep er utrolig trist å tenke på. At INGEN, hverken familien, skolen, skolehelsetjenesten, eller andre nære, greide å beskytte henne fra dette, - ja, det er det lov å bli opprørt og sint på hennes vegne.

Emilie vil absolutt ha sine utfordringer, og problemer, videre i livet, sannsynligvis mer enn de fleste av oss,

MEN livet til Emilie er absolutt ikke ødelagt, hun har som alle andre 22- åringer livet foran seg. Emilie er en av de sterkeste, modigste og klokeste unge kvinnene jeg har møtt. Med rette det vi vil kalle en OVERLEVER. Emilie og de andre unge kvinnene, og guttene, jeg har møtt gjennom årene som har opplevd alvorlige overgrep, vold og mishandling, ja, til og med tortur, har aldri sluttet å imponere meg, og fyller meg med den dypeste respekt for deres enorme mot, styrke og pågangsvilje.

Ikke minst deres ønske om å hjelpe andre, noe både de og hun gjør ved å dele sin historie og ikke minst håpet om en ok fremtid. De bærer med seg sin historie, men ved å ta tak i den, tar de også kontroll over livet og fremtiden.

Emilie og andre overgrepsutsatte må leve videre med historien sin, men hvordan de blir møtt er ikke likegyldig for hvordan det blir å leve videre. Der kommer VI inn!

Anerkjennelse og støtte fra de rundt, de nærmeste, er avgjørende for hvordan den overgrepsutsatte får det videre.

Gi håp

Emilie gir andre som har vært i og er i hennes situasjon håp. Er ikke det en av de største gavene vi kan gi andre? Et håp om en fremtid. En fremtid fylt av seire og nederlag, med sorger og gleder.

Et liv med andre ord. Dette vil Emilie gi. Takk, Emilie.

Håp er på mange måter drivkraften i Emilies prosjekt og i Alt det jeg er –prosjektet. Håp om at flere skal forstå hva konsekvensene av overgrep kan være, håp om at voksne profesjonsutøvere og andre skal øke kompetansen sin om overgrep og håp om at vi i fremtiden vil kunne forebygge overgrep.

Men for å kunne få til det, må vi altså ikke legge lokk på og skjule det som er ubehagelig.

Vi må AVTABUISERE og AVSKAMME vold og overgrep!

Bli med å forsterke Emilies stemme!