Publisert 09 / 08 - 2019
Emilie om Alt det jeg er-prosjektet
Nå er det snart fire år siden jeg ble med på Alt det jeg er-prosjektet. Jeg er veldig spent på filmpremieren, men føler allerede at jeg har bidratt med noe vesentlig. Ja, jeg er stolt av meg selv og av familien min for at vi har stått i det sammen.
Jeg kom i kontakt med Tone i 2015, via Statens Barnehus i Oslo. Tone hadde vært mye i kontakt med dem fordi hun så etter en ung person som hadde vært utsatt for vold og seksuelle overgrep i barndommen, og som kunne være med i filmen hennes. De kjente meg jo fra da jeg var inne på dommeravhør i 2010 da jeg var 12 år, og sånn ble det at Statens barnehus introduserte oss for hverandre.
Da jeg fikk dette spørsmålet om jeg ville delta, så nølte jeg faktisk ikke. Nå hadde jeg en mulighet til å lage en forandring i noens liv. Jeg kunne være en stemme for alle de som er for redde til å snakke ut.
– Emilie
Til tider var det vanskelig å være med i filmprosjektet. Det var jo mitt liv, mine utfordringer. Filmteamet var med overalt; i stunder når jeg følte meg sterk, men også når det ikke gikk så bra, når jeg var sårbar og langt nede.
Særlig i starten var dette veldig ukjent, og ofte gikk jeg rundt meg selv mens jeg tenkte: "Hva er det du har fått deg inn i nå? Er dette virkelig noe du vil være med på?" De gangene jeg tvilte på om jeg faktisk var den personen som kunne være denne stemmen, dukket den 12 år gamle meg opp igjen. "Om ikke du gjør det, hvem gjør det da?" sa hun.
Da jeg kom tilbake til min familie som 18-åring merket jeg at vi drev hverandre bort, på grunn av denne hemmeligheten vi hadde og som min mor så inderlig ville beskytte oss fra. Noe jeg er sikker på at hun ikke er alene om, det er jo mødre og fedre der ute som ville gjort det samme som hun, låst hemmeligheten i et rom som egentlig aldri skulle åpnes igjen. Dette ga meg styrke til å være med i filmen, og gå inn i dette vanskelige temaet som filmen setter søkelys på.
Da alt skjedde så skjønte jeg ingenting. Da jeg forsøkte å snakke om det for å forstå, så var det ingen som ville snakke om det. Det tok mange år før jeg skjønte hva som hadde skjedd.
– Danielle om hvordan hun opplevde familietabuet
I 2018 jobbet jeg med Statens Barnehus i Oslo, Unicef og Universitetet i Sørøst-Norge for å lage en digital kunnskapsreise for lærere basert på filmen og historier fra livet mitt. I mai 2018 testet 130 studenter ved Universitetet i Sørøst-Norge kunnskapsreisen vår, og jeg var tilstede og snakket med noen av studentene i etterkant. De stilte spørsmål og det var fint å se at de var så engasjerte i historien min og at de ønsket å lære mest mulig. Mye av grunnen til at jeg ville være med i filmen og dele historien min var at jeg ønsket å være en wake-up call for voksne slik at de bedre kan forstå hva som kan skje med barn.
Det betyr mye å være en del av Educational Storytelling, for meg er det et ønske å bringe mer kunnskap rundt disse tingene som i dag fortsatt er tabu noen steder. Jeg ønsker at neste person som blir hovedpersonen i en sånn trist historie skal bli sett, hørt og trodd. Det er derfor med mine erfaringer jeg føler vi trenger å hjelpe de som ikke har så mye kunnskap om dette.
– Emilie
I mai snakket jeg om "Alt det jeg er" på den nasjonale konferansen for å forebygge mot vold i nære relasjoner, arrangert av Kompetansesenteret for kriminalitetsforebygging. Jeg var veldig nervøs i forkant, og i dagene etterpå var jeg ganske sliten. Det kostet en del for meg å gjennomføre, men samtidig så er jeg stolt av meg selv fordi jeg klarte det og fordi det jeg gjør kjennes viktig.
I etterkant av konferansen var det mange som ville ha mer informasjon om prosjektet, og noen har booket før-visninger og skal se filmen sammen med kollegane sine allerede denne høsten.
Jeg ser også for meg at jeg blir en slags alarm som kan vekke de rundt; venner, familie, lærere, alle som er rundt de som faktisk trenger å bli sett og ikke minst hørt og trodd.
– Emilie
