Oslo friomsorgskontor (OFK)

Elin Granli Aurstad fra friomsorgen kontaktet "Alt det jeg er", da hun jobbet med å arrangere fagdag for de ansatte. Elin fortalte at ansatte i friomsorgen også møter tidligere utsatte, både de som har fortalt sin historie og de som ikke har stått fram ennå og de seksuallovbruddsdømte. Både unge som har begått overgrep (og psykisk utviklingshemmede) som har vært hos Barnehusene til avhør og som har fått oppfølging og kanskje en av ungdomsreaksjonene (ungdomsstraff eller samfunnsstraff). De møter også voksne seksuallovbruddsdømte som har sonet en dom og som kan ha blitt innvilget en prøveløslatelse eller er løslatt etter forvaring.

Elin sa videre at Oslo friomsorgskontor ønsket å benytte seg av anledningen rundt filmvisningen til å få mer innsikt i hvordan friomsorgen som statlig etat kan bruke Barnehusene. Fordi Statens barnehus har vært en viktig partner i Alt det jeg er prosjektet, var det naturlig å invitere seniorrådgiver og klinisk barnevernspedag Marit Bergh fra Statens Barnehus i Oslo til å delta i en samtale med de ansatte i friomsorgen etter filmen. Les kort om filmen her.

Etter filmvisningen var det mange som delte sine refleksjoner i salen. Elin sa at for henne var det en særlig tankevekker å se hvordan veien inn i rettssalen er for Emilie, hvor hun uforberedt møter gjerningspersonen og videre hvordan møter med hjelpere i hjelpeapparatet virker. Emilies historie gir oss som jobber med mennesker innsikt i hvor viktig forståelsen av nettopp traumer er og hvor viktig det er å ha traumesensitiv tilnærming i møte med de vi vil hjelpe. Innen kriminalomsorgen tenker en kanskje at vi kun møter de som har begått overgrep, men vi møter også personer som har begått kriminelle handlinger fordi de har vært nettopp utsatte, sa Elin. Hun rettet videre en takk til Emilie fordi hun gir overgrepsutsatte et ansikt og en stemme.

En ansatt i avdelingen for prøveløslatelse sa at historien om Emilie var sterk og rørende. "Vi forholder oss som regel til overgripere, og samtalene om temaet kan oppleves vanskelig både for saksbehandler og domfelte. Noen går dessverre gjennom soning uten å snakke om kriminaliteten sin og på den måten slipper de å forholde seg til det. Ved å se på historien til Emilie får vi litt innsikt i hvordan ofrene har det og hvordan det påvirker deres liv. Den innsikten vi får bl.a. gjennom historien til Emilie vil forhåpentligvis styrke oss i arbeidet med de domfelte".

Fra Avdeling Ung var det en som delte sine tanker rundt det å hjelpe. "Jeg kjente meg godt igjen i alle som satt rundt bordet hos NAV og ville bidra, uten å nå inn til Emilie/eller ha nok kunnskap om hennes diagnose. Vi jobber med unge jenter her i friomsorgen som har noe av den samme sårbarheten som Emilie og jeg tenkte på dem da jeg så filmen, Filmen viser hvor viktig det er at vi får høre Emilies stemme og at vi må lytte til det barn og ungdom forteller, og det må vi alltid ha med oss i jobben vår ".

Da Marit Bergh kom opp på scenen gikk hun gjennom mandatet til Statens Barnehus og så på krysspunkter mellom Barnehusene og Friomsorgen. Marit og de ansatte ved Oslo friomsorgskontor delte tanker omkring samarbeidet og rollefordelingen, mellom de to instansene. De snakket videre om likheter og forskjeller mellom hvordan Barnehuset og friomsorgen, i samarbeid med Konfliktrådet, gjennomfører gjenopprettende møter mellom utsatt og overgriper (meditasjoner), om Barnehusenes konsultasjonsteam og hvordan friomsorgen kan benytte seg av dem. Det ble reflektert rundt oppfølging av seksuallovbruddsdømte under prøveløslatelse, om gjerningspersoner får den behandlingen de trenger.

I filmen forsøker Emilie å få besøksforbud, men blir fortalt at dette nok kan bli vanskelig. Friomsorgen var tydelige på at de kan være med å bestemme vilkår for prøveløslatelse, inkludert besøksforbud.

Sammen med salen delte Marit sine tanker rundt filmen og hva slags endringer den kan bidra til. "Vi kan alle lære noe av denne filmen. Du ser på de reaksjonene Emilie viser når hun skal inn i rettslokalet... Der har vi har en jobb å gjøre i forhold til tilretteleggingen. Det er veldig tøft! Det ser vi jo på Emilie, hvor tøft det er for henne å sitte rett ovenfor han, hvordan hun lukker seg inn og hvor redd hun blir når hun ser han utenfor. Der har vi har en jobb å gjøre, avsluttet Marit.