Publisert 16 / 10 - 2019

Ullensaker kommune samlet seg for å se Alt det jeg er

Ullensaker kommune jobber mye mot vold i nære relasjoner og ønsker å gi ansatte kunnskap og kompetanse om temaet. Den 25. november markerte de Verdens dag for avskaffelse av vold mot kvinner og samlet seg på kryss av sektorer for å se Alt det jeg er.

Jeg håper at filmen bidrar til at man tør å spørre, i møter med barn. Man må tro at det forekommer og tørre å handle

– Lieneke de Laat, SLT-koordinator Ullensaker kommune

Ullensaker kommune har hat økt fokus på det tverrfaglig samarbeidet rundt risikoutsatte barn og unge de siste årene, forteller initiativtager til visningen Lieneke de Laat, SLT-koordinator Ullensaker kommune. Hun hadde invitert representanter fra blant annet skole, barnevern, utekontakten, familieteamet, nav og helsestasjonene. Målet med visningen var å åpne opp for en tverrfaglig samtale etter filmen, der dialog og åpenhet mellom de ulike sektorene ble satt i sentrum.

Visning av Alt det jeg er for 10. klasse i Frogn kommune

ALT DET JEG ER følger Emilie (18 år) på vei inn i voksenlivet og gir et nært innblikk i hvordan det er å skulle gripe sin egen fremtid når utallige erfaringene så langt i livet har vært vonde. I bagasjen har hun en barndom fylt med frykt og seksuelle overgrep, en ungdomstid tilbragt på ulike bosted bestemt av barnevernet. Nå er hun myndig og kan bestemme selv. Men med friheten kommer nye utfordringer. Klarer hun å leve livet sitt slik hun har drømt om? “Alt det jeg” er den første norske filmen som viser langtidsvirkningene fra seksuelle overgrep i barndommen, sett utelukkende fra perspektivet til et ungt menneske.

Etter filmvisningen ble Gunn Berget og Solveig Staff fra Barnevernet, Mabel Kjos rektor på Nordby ungdomsskole og Anju Bedi fra Romerike Krisesenter invitert opp på scenen for å svare på spørsmål fra salen om hvordan de forebygger, avdekker og jobber i ettertid med andre som deler Emilie sin historie i Ullensaker kommune. Det var stor deltagelse fra publikum og via Metimeter var det mange spørsmål som ble diskutert.

Stiller systemet for høye krav til sterkt traumatiserte barn og unge?

Er det noen fra barnehage her? Snakker de med barn? Hvorfor er de ikke representert i panelet?

Barn på skolen som har fortalt om vold og overgrep hjemme: Som skole blir man ofte ikke informert om hvordan barnet blir ivaretatt etterpå. Ofte hører ikke skolen noe mer fra barnevernstjenesten, krisesenteret eller politiet. Hva er prosedyren for dette?
Finnes det tiltak som arbeidstrening for unge/ungdom i kommunen?
12 åring med morgenkvalme?

Har dere kompetansehevet deres lærere rundt vold og overgrep?

Finnes det et "overgrepsteam" bestående av ulike faginstanser i kommunen? Evnt. hvorfor ikke?

Hvordan jobber skolen for å fange opp disse barna? Er det noe med systemet rundt som kunne vært bedre tilrettelagt for å kunne fange opp disse barna?

Hva er fønix og har vi noe tilsvarende her i kommunen?

Hvordan kunne vi snakket med Emilie og fått tak i situasjonen hennes før?

Når en overgrepssak har blitt avdekket, er det ofte behov for bistand til hele familien (som en familie). Hvordan er det nå? Får familier veiledning ifht hvordan håndtere dette sammen?

Hvilket rettsvern har overgrepsofferet?

Til rektor: hvilke kompetanse har skolen mht seksuelle overgrep?

Finnes det tiltak i kommunen som kunne hjulpet Emilie videre i livet? Eventuelt i stedet for at hun må ut i arbeidslivet med en gang?

Panelet delte sine tanker og refleksjoner rundt spørsmålene. Til sist ble alle oppfordret til å reflektere rundt hva de selv ville ta med seg tilbake til jobben etter å ha sett filmen om Emilie. Her kan dere se hva panelet svarte.

Statistisk sett fortalte Emilie om sine overgrep som veldig ung. Samtidig kunne det blitt oppdaget enda tidligere om det hadde blitt reagert de første gangene hun begynte å fortelle om det, at hun forsøkte å si at hun var morgenkvalm. Jeg tror det er veldig viktig å være observant, følge godt med og møte alle med en åpenhet når de prøver å fortelle noe.

Mable Kjos, rektor på Nordby ungdomsskole

Man må tørre å spørre. Så ser man også omfanget over tid, hvor stort og skadelig det er. Nå har vi ikke fått med hele reperasjonsfasen og det kan ta tid. Hvor mange år det vil ta, at man ødelegger et helt liv... Så det er veldig viktig å gripe inn tidlig. Og det at man ser hvor viktig det er at systemet er på plass, at man får rett hjelp i rettssystemet, medisinsk hjelp, oppfølgning, at nav er på banen slik at man får bedre forutsetninger til å klare seg gjennom livet på en grei og verdig måte til tross for det du ble utsatt for slike ting

Anju Bedi fra Romerike Krisesenter

Jeg tenker at den uttalelsen om at hun er morgenkvalm, hvis hun hadde blitt møtt av en person; varm, som tok i mot henne, som så henne og løftet henne å møtte henne på det. Så kan det i seg selv være avgjørende. Så det viktigste for meg ut fra denne filmen er at hver enkel en som møter barn kan gjøre en forskjell.

Gunn Berget fra Barnevernet

Ønsker du å arrangere en visning av Alt det jeg er på din arbeidsplass eller i din kommune? Ta gjerne kontakt med oss