Intervju med regissør Tone Grøttjord-Glenne om prosessen bak filmen og endringsprosjektetet.
Som regissør tror jeg på dokumentarfilmens evne til å berøre og bringe ny energi inn i vanskelige og kompliserte tema. Dokumentarfilm skaper empati og involverer publikum på en unik måte i andres situasjon og inspirerer til økt kunnskap og engasjement. Jeg ønsket å bruke denne kraften til å være med å sette vold og seksuelle overgrep mot barn på agendaen. For meg var det vesentlig at historien måtte fortelles av en helt ung person; en som så fremover, men som bar med seg historien sin, en som evnet å berøre andre unge, men også voksne som jobber med barn og unge eller som er i posisjon til å endre strukturer. Da Statens barnehus i Oslo introduserte oss for Emilie (18 år) skjønte jeg umiddelbart at hun var alt det og så ufattelig mye mer.
Når vi vet at det for de fleste overgrepsofre går flere tiår før de greier å fortelle om hva som har skjedd, er det virkelig prisverdig at vi har en ung jente som ønsker å fortelle sin historie til andre mens hun fremdeles er ung. Emilie er en jente andre overgrepsofre kan identifisere seg med – og vi andre får et godt og bedrøvelig inntrykk av hva som egentlig står på spill for de berørte. Prisverdig er det også at behandlingsapparatet rundt Emilie vil være med i filmen.
– Bente Roalsvig, prosjektdirektør og nestleder i Fritt Ord.
Hva om du ikke fikk snakke om det vanskeligste i livet ...
Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg da jeg traff Emilie for første gang, var at hun ikke hadde fått muligheten til å eie sin egen historie. Hun hadde selv varslet om overgrepene som 12-åring, men i hverdagen hennes i tiden etterpå ble det bygd et enormt tabu rundt overgrepene. Da jeg traff henne 6 år senere, var dette tabuet fortsatt overskyggende for alt i livet hennes; Emilie fikk ikke snakke om fortiden med sin mor og sine søsken, lærerne på skolen ville ikke at hun skulle snakke om overgrepene med klassekameratene og det offentlige hjelpeapparatet ønsket å fokusere på fremtidens muligheter. Hun skulle se fremover, starte på nytt! Men er det mulig å starte på nytt når du ikke får være ALT DET DU ER?
En nær og sterk film som viser bredden av konsekvenser for et ungt menneske som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Den inngripen det har i hennes utvikling både følelsesmessig og kognitivt, viser hvilken skade som blir påført både kropp, hjerte og sjel. Det rørte meg dypt og fikk meg til å se enda klarer hvor avgjørende det er at alle voksne som jobber med barn og unge har kunnskap om hva man skal gjøre når man oppdager eller mistenker at et barn er utsatt for vold og overgrep.
– Kjersti M. Finsrud, helsesykepleier i Frogn kommune/Drøbak Montessori.
Husker du det brevet jeg fikk av politiet i posten? Der det sto at om jeg traff han på gaten så skulle jeg bare gå videre?
– Utdrag fra "Alt det jeg er", samtale mellom Emilie og mor rett før overgriper skal løslates.
Emilie lider av PTSD og har sterk sosial angst. Når overgriperen hennes kommer ut av fengsel øker angsten ytteligere, men de voksne rundt henne ser ut til å ha vanskelig for å forstå redselen hun opplever. Gjennom filmen hviler kamera stort sett på Emilies ansikt; hjelpeapparatet, advokaten, NAV og søsken er skikkelser i bakgrunnen. Når Emilie inviterer oss med inn i sin verden er det henne vi skal lytte til, det er hennes opplevelser av verden vi konfronteres med.
Filmskaperne velger en original og modig form på filmen. Filmen skal på det store lerretet både for dens filmatiske kvaliteter, og på grunn av dens relevans i offentligheten. Prosjektet er å gi innsikt, forståelse og engasjement rundt tabuet seksuelle overgrep, og gi barn og unge noen å relatere seg til og lære av om man befinner seg i samme situasjon, eller kjenner noen som er det. Filmens relevans er stor, og den bærer en klar visjon både filmkunstnerisk og samfunnsmessig.
– Lars Løge, konsulent i NFI.
PTSD er jo bare en diagnose, den sier jo ikke noe om hvordan du kan leve livet ditt Emilie.
– Emilies konsulent fra NAV, utdrag fra filmen "Alt det jeg er".
Emilie mottar arbeidsavklaringspenger fra NAV. Til tross for diagnosen og anbefalinger fra de rettspsykiatriske sakkyndige om at Emilie bør vente med å være i aktivitet, bestemmer NAV at Emilie skal begynne på FØNIX slik at de kan utrede arbeidskapasiteten hennes. Filmen følger Emilie gjennom et forløp med NAV og FØNIX som viser hvor sårbar balansen mellom arbeid og helse kan være for et ungt menneske.
Filmen gjorde sterkt inntrykk og vi kommer tett inn på en enkelt historie. Jeg fikk særlig tanker om hvordan systemet fungerer. Jeg fikk en opplevelse av at alle rundt så gjerne ville hjelpe, men at de ikke tok seg tilstrekkelig tid. Det ga meg tanker om de økonomiske rammebetingelsene som er bestemt sentralt, som arbeidsavklaringspenger og begrensningene knyttet til varighet. Sånn som situasjonen er i dag er det ikke mulig å skreddersy et opplegg for en som har hatt det vanskelig i så mange år av livet sitt. Det mener jeg vi må gjøre noe med.
– Bente Bjerknes, lokalpolitiker i Frogn.
Det er vondt for meg å vite også, at jeg ikke skjønte noen ting, at det foregikk rett under nesa mi.
– Hanne, Emilies mor. Utdrag fra filmen "Alt det jeg er".
Når Emilie flytter tilbake til sin mor som 18-åring, blir hun fortalt at hun ikke skal snakke om overgrepene som stefaren hennes utsatte henne for. Moren hennes har ikke fortalt Emilies stesøsken hvorfor deres far sitter i fengsel eller hvorfor Emilie ikke har bodd hjemme de siste fem årene. For Hanne er det for vondt å gå inn i, umulig å snakke om. Men når Emilie flytter hjem, ønsker hun å ta hull på hemmeligheten.
Jeg håper at min historie kan bidra til at andre unge forstår at de ikke er alene om det. At det ikke er deres feil. Om vi kan være mere åpne så tror jeg mye av skammen kan bli borte, for man skammer seg jo når man må skjule det.
– Emilie