I enhver kommune bor det en Emilie, også i vår.

I dokumentarfilmen «Alt det jeg er» får vi et nært bilde av en ung voksen som strever med traumer fra overgrep i barndommen. Emilie fortale om overgrepene hun var utsatt for da hun var 12 år og overgriperen ble dømt til fengsel. Selv om Emilie fortalte om overgrepene allerede som barn, har hun i tiden etterpå, gang på gang opplevd, at de rundt henne ikke klarer å snakke om det som skjedde. Det ble bygd et enorm tabu rundt henne. I filmen følger vi også tett på Emilie i hennes møte med NAV og Fønix. Emilie er på arbeidsavklaringspenger og Fønix har fått i oppgave av NAV å kartlegge arbeidsevnen hennes. Emilie sliter med PTSD og når overgriperen hennes slipper ut av fengsel øker angsten hennes. Etterhvert blir det vanskelig for veilederne hennes å nå frem med sine krav om aktiviteter.

Da Maren kom på scenen etter filmen, ble hun spurt om det var likheter mellom hennes og Emilies historie. Maren svarte at hun, som Emilie, følte at hun ikke klarte å bidra slik samfunnet forventet. Hun hadde et sterkt ønske om å delta på lik linje med andre, men selv når hun forsøkte å delta og være samarbeidsvillig, så klarte hun det ikke. Maren fortalte at det gav henne en vond følelse. Hun ønsket et sosialt liv.

Emilie ønsker å være en stemme for andre unge og en wake-up call for voksne. Maren forsterket Emilies stemme, og formidlet med hele seg hvor vanskelig det er å leve i overgrep, hvor vanskelig det er å fortelle, men også at det er vanskelig å leve med traumer fra barndommen, som ung voksen. Hennes stemme ble et viktig bidrag i Si det til noen uka og gav de som jobber med barn og unge i Lillesand nye muligheter til å forstå.

Lillesand kommune hadde invitert ledere, politiet, spesped, ppt, barnehageansatte, skolene, miljøterapeuter, barneverntjenesten, familieterapeuter, skoletannlegene, videregående skole til to helt spesielle visninger av Alt det jeg er. Dette året hadde Si det til noen uka underteksten Elefanten i rommet og Lise Marit Håvemoen forteller; «Elefanten i rommet»- alt det vi ikke vil, orker, tør å si eller se. Elefanten vokser seg stor og sterk på alt det usagte, den er med overalt og tar snart all plass og kanskje all luft. Hvordan kan vi hindre dette? Hva må hjelpeapparatet ha av kompetanse for å oppdage og ivareta barn/unge som blir utsatt? Og hvordan gi trygghet nok til at barn forteller, til at vi voksne blir den utvalgte? Hvordan sette ord på det usagte? Vi skal gi fagfolk handlingskompetanse og trygghet på at de kan dette. Vi ser på målinger og tilbakemeldinger at de kan, men vold og overgrep som tema er vanskelig og må snakkes om regelmessig.

På scenen sammen med Maren satt også Ingrid Thelma Olsen som var den Maren betrodde seg til. Olsen er utdannet sykepleier jobber nå som pedagogisk leder i Bergstø barnehage, men ble kjent med Maren for 8 år siden, da hun jobbet som ungdomskontakt ved Familiesenteret i Lillesand.

Hun var den som trodde meg fra første stund. Den eneste adoptivfaren min ikke klarte å manipulere. Etter ett år, fortalte jeg henne om overgrepene. Frem til da hadde jeg bare fortalt om volden, sier Maren.

Kommunepsykolog Jens Tennebøe Jensenius avsluttet visningen med å si: Dere skal ikke gå herfra og tenke at dere har fått med dere en historie fra Sandefjord eller en historie fra Lillesand. Dere skal gå herfra og ta med dere ny lærdom som dere kan bruke i møte med andre barn og unge.

Det ble mange fine møter med publikum etter filmen. Størst inntrykk gjorde samtalen med Lensmann Kjetil Nygård fra Lillesand og Birkenes lensmannskontor.
Nygård var tydelig berørt av kraften i stemmene til både Maren og Emilie, og likhetstrekkene i historiene deres. Han kjente Maren fra tiden før overgriperen hennes ble dømt, og hadde kjent på den vonde tvilen i møte med en sårbar jente og en manipulerende voksen.

"Alt det jeg er" kommer på kino over hele landet fra 6.mars. Se filmen sammen med en venn og vær med på å bryte tabu.